Spennende ting som man ikke kan noe om

6 Feb

Ohlala – her skjer det saker og ting i kulissene, dere!

“Det ekke så farlig” skal ta et nytt steg, for nå har jeg satt et kløktig datahode på saken for å flytte bloggisen over til en plass med sitt eget vesle domene. Det gir meg litt større frihet, og antakeligvis litt mer hodebry. Nå prekær vi!

Om et par dager er vi altså oppe og går (forhåpentligvis), men det vil ikke ha noen praktisk innvirkning for dere – her er det bare jeg som skal klø meg i hue, sukke oppgitt og ringe en venn – dere skal få forsette med skuldersenkning og latter og slike fine ting i prosessen.

Det bli et intervju med NRK Ukeslutt mot slutten av uka (nææ-æ, mot slutten av uka, altså?), og så vil jeg bare oppklare til dere som har spurt hvorfor jeg sånn litt vel arrogant har kommentert i mitt eget kommentarfelt at jeg har “hatt vett til å takke nei til God Morgen Norge” – jeg har altså influensa. Det er stas å bli oppringt på den måten, men den største seieren lå i det at jeg takka nei. Jeg var nødt til å tenke meg litt om – hva er viktig nå? Å være tvkjendis i fire minutter, eller å ta vare på meg selv og min lille familie? Det var ikke så enkelt å si nei, men det føltes veldig godt, veldig riktig. Jeg har alltid tenkt at om slike tilbud dukker opp, ja da finner man det i seg å dra. Og det gjør man sikkert også om man virkelig vil, så konklusjonen blir at jeg ikke egentlig hadde så lyst. Og det, det imponerte meg litt. Jeg har kommet dit hvor det ikke er så farlig for min del å stille opp i et av Norges mest sette TVprogrammer, og det er et formidabelt steg i riktig retning. Sjansen går fra meg, og det er helt i orden denne gangen. Jeg må ikke stille, jeg behøver ikke den oppmerksomheten, jeg føler ikke at jeg går glipp av noe viktig – det er en herlig følelse, totalt smud McSmudface – altså veldig bra. Jeg har kommet litt lenger på vei i min egen filosofi med dette i dag, og har kost meg med tanken “Jeg behøver ikke drive rovdrift på meg sjæl for å være litt på TV. Alt jeg trenger har jeg her i hjemmet mitt.” Lille ErteVenn hoster og sutrer litt, bjørnen min er like sjuk som jeg, og  det er her jeg trengs og trenger å være i dag. Og i morgen. Og sannsynligvis på fredag også.

Altså er årets influensa over oss, så her er vi tett om kapp, sover på skift og går inn for å være premiumkonsumenter av youghurtis for en stakket stund. I dag har jeg til og med gjort et intervju i all min influensaprakt – da journalisten dukket opp en time før avtalt var det i alle fall ingen filter på plass mellom virkelighet og tilgjorthet, så jeg stilte opp i pysj og tøfler i mitt rotehus med latterkrampe og snørr.

Har tenkt på å bare nevne at om noen av dere har lyst til å dele bilde av hverdagshjemmet deres med meg og oss andre, så vil jeg veldig gjerne se. Jeg så VG hadde gjort det samme, og ble helt varm i sjela av alle de fine hjemmene (..og ikke fullt så fine hjemmene, hybelgutta!), og dere skal vite at jeg oppfordrer dere alle til å blogge om, sende inn eller bare nyte selv, deres egne hjem. Så kom igjen, slipp oss inn. Send inn til meg, renate.oekland@hotmail.com. Heiaheia! La nå for all del den laidbacke filosofien få inntog i andre deler av livet også – særlig når det gjelder trening, utseende og kosthold – der kjøres det hardt på med det samme presset. Spis en sjokkis, gå en tur. Glad, frisk (sånn stort sett, i alle fall) og passe sunn i et hyggelig hjem, det må være målet. Alt med måte.

Ryddingen må ikke overta hjemmets funksjon, det samme gjelder for rotet. Og det å ha dårlig samvittighet for en skippa treningsøkt, en full kjøkkenbenk eller den gode sjokoladen du spiste i stad, det er bare bortkasta. Ha heller dårlig samvittighet for at du ikke har gitt kjæresten din en lang og varm klem, og gå klem litt. Hurra!

Med det sier jeg takk for i kveld – må fange hunden som har stikki av med tøffelen min (jada, sånn går’e når man ikke får gått lange nok turer under sykdommens uknuselige unnskyldningsparaply.)

 

Bilde

Bob tar livet med knusende ro og gjør akkurat det han har lyst til – være seg tøffelstjeling eller en lur. Inspirerende.

 

Dere er flotte folk, altså.

Mitt rot over hele Norge!

4 Feb P1010768

Nå har jeg jommen klart å rote langt utover mine egne fire vegger. Har rota overalt i vårt fine land. Utrolig å se dere ta imot min hulter-til-bulter-hverdagslighet med åpne armer og lattertårer, og jeg gleder meg over dere. 

Takk for massiv respons, både kjær og sur, og takk for engasjementet dere viser. At jeg skulle treffe så mange på et eller annet vis hadde jeg ikke i min villeste fantasi gjettet meg til, og det er bare å ta av seg hatten for hvor godt dere har sørget for å spre denne bloggen.

Ting har muligens eskalert en liten smule nedover i kommentarfeltene her, og jeg tenkte bare jeg skulle nevne at jeg har en støvsuger, jeg veit hvordan den funker og greier, jeg vasker kjøkkenbenken og komfyren min hver dag – jeg bare gjør det ikke sånn prontopronto, og kan godt la det ligge å flyte litt (ålreit, la oss kalle det en stund, da). Når kjøkkenbenken er såpass full av ting og tang og smulevenner som den var i innlegget under, så rydder jeg, vasker opp, tørker av og setter på plass. Og hva gjør jeg da? Jo, da begynner  jeg forfra igjen, med nytt pågangsrot frisk iver, nye smuler får danse rundt og ostebiter faller på gulvet og hunden blir glad og en skvett melk her og faen jeg bomma på søppelkassa med kaffegruten der. Og slik går dagene, for slik er livet mitt  rot, rot, rot rydd, rot, rot, rydd. Gjelder hele huset for øvrig, men jeg kan love at ingen ting er ryddet og vasket samtidig, håhåneida, der går grensa. Jeg får utslett og flass og sitronbrusanfall om jeg må støvsuge mer enn ti minutter, så derfor gjør jeg ikke det.

P1010795

Krydderhylla mi har fine monsterportretter av familien min på seg fordi jeg liker det mye bedre enn krydderhylle som ikke har monstre på. Denne gjør meg glad.

VG var på døra i stad, så i morra kommer det et litt kleint intervju der. Det er greit, dere får bare ta det som det er, akkurat som dere skal ta disse innleggene. Senk skuldra, le litt, finn frem sjølironien og la dere underholde av hverdagen. Finn nå frem den sitronbrusen og la vær å ta det personlig, men nyt livet mitt med meg om dere vil eller gå å rydd litt hos dere selv. Poenget mitt, som dere alle har bidratt til å vise meg at er sann, er at hjemmet mitt er ganske gjennomsnittlig rotete. Og at jeg har det sånn som folk flest. (At alle disse interiørbloggerne skulle fyre seg opp såpass syns jeg er artig, men jeg håper dere kan ta dere en sitronbrus og ha litt ironi på det og le med.)

Uansett, jeg er overvelda. Herlig å kunne inspirere så mange flotte folk der ute – og jommen er det godt å vite at jeg ikke er aleine.

Ja til lodotter og stekepannerester, latter og tusj på veggene, bark i senga og kaos i skapa. Og litt sorry for alt maset om den jævla sitronbrusen.

Ydmykt og behagelig ønsker jeg dere en riktig god natt. Sees i VG, eller høres på P1 i morra. Gjør noe som gjør dere glad enn så lenge, og husk at det ekke så farlig med det der rotet i gangen, eller oppvaska fra i går. Og takk, igjen. Og værsågod.

Frøken (- neinei, FRU!) Rotehue.

kake2

Bryllupsmuffisen i trynet. Vi fikk lættis.kake

Dritærlig interiør, del II.

31 Jan P1010817

Velkommen tilbake!

I dag skal jeg slippe dere inn i mitt vakre hjem. Her er alt på stell, alt er systematisert og organisert, og det ligger utrolig mye arbeid, følelser og penger i innredning og utførelse. Jeg er ekstremt opptatt av å holde det rent og ryddig rundt meg til alle tider, og vasker daglig huset mitt mellom morgenens treningsøkt og rawfoodlunsjen. Det er veldig viktig for meg at flest mulig liker hvordan det ser ut inne hos meg, og jeg jobber aktivt for å få hjemmet mitt på trykk i et interiørmagasin. Jeg bytter jevnlig ut innredning og møbler for å følge trenden, og simpelthen elsker alt som er i vinden. Det er så utrolig viktig å følge med, ellers kan man jo gå glipp av noe. Personlig syns jeg det er viktig å kle seg etter innredningen også, slik at man matcher sitt eget hjem. Mange moteguruer glemmer dette, og da blir helheten litt uferdig – det jobber jeg hardt for å unngå. Trend er gøy – yey. Alt er fair trade og økologisk, naturligvis. Ingen ting er så klart fra Ikea. Siden jeg betrakter min egen kropp og klærne mine som en del av interiøret, vil jeg bare legge til at jeg syns det er direkte kvamende og provoserende med småbarnsmødre som ikke tar vare på seg selv og hjemmet sitt. Vi går tross alt rundt hele dagen hjemme uten å gjøre noen ting, så det kan forventes at hus og hjem er i nydelig stand, så vel som kropp og sjel. Hos meg er det en selvfølge.

Dette er det første som møter øyet når dere entrer mitt vakre hjem. Entre i nydelig gulfarge, knagg med ender som spiller trompet og utsikt rett i dass. Smart løsning å ha  knaggene såpass lavt at alle jakkene subber nedi den ene skohylla vi har, som i tillegg er av plast. Flott, velbrukt rullegardin fra ukjent tiår som dekor i hjørnet.

P1010845

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Klassisk britiskinspirert hall med stilig skyvedør med messingdetaljer og andre praktiske løsninger for designerklær av rang.

P1010790

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Femtitallskjøkken i flatterende grått, moderne fliser med spennende valg av belysningskilde. Kronisk sjarmerende vindu, beskjeden benkeplass og solid vask i hipp krom. Muligheter for å gjøre en god og grundig oppvask mens man titter over til naboen. God veksling mellom solide materialer, her har du alt fra trebenk, flis og solid kjøkkenplate i eksotisk stein. Lyng på utsiden bidrar til ekstra dybde og gir det hele et naturlig preg.

P1010817

P1010816

Detaljbilder av kjøkkenet:

P1010831

Solid benkeplate i heltre. Slitesterkt som satan.

P1010827

Dyp utslagsvask med praktisk og ergonomisk utformet tørkeanretning for f.eks. ren oppvask eller kartong til tørk

P1010835

Laminat i matchende design. Fargen skjuler støv og smuler godt. Utdrag fra gulvlist.

P1010823

Utfordrende skapplass uten behov for systematisering av noe slag.

P1010836

P1010797

Flotte ugler i trendy farger over nedgang til kjeller via kjøkken.

P1010844

Dette kjøkkenet er et eldorado for hobbykokker som liker å gjøre ting både utfordrende og uoversiktlig for seg selv. En retro komfyr står klar til din disposisjon, for å trylle frem de lekreste retter.

P1010768 P1010770 P1010773
P1010772 Kjøkkenet dyrker kreativ stemning. Kjøleskapspoesi.

Videre i dette stilsikre og sammensatte hjemmet finner vi peisestuen. Flott åpen løsning, med skipsgulv og måker i vinduet. Noe utfordring i henhold til renhold og inntrykk av å ha blitt ryddet, ellers svært sjarmerende. Modig innredet med kombinasjon av kunst av Vebjørn Sand og høydemåler med soppindikator i stoff. Muligheter for å ligge mye og ofte på gulvet, gjerne med et spedbarn. Noe slitasje som lukter gulp.

P1010819

Flott spisestueavdeling med sjøutsikt. Lite brukt, fordi eventuelle spedbarn ikke kan sitte enda. Kan ikke barnet sitte ved bordet, får familien sitte på gulvet. Se bilde over.

P1010821

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Behagelige stoler ved peis bak dør. Flotte barneklær utover gulvet gir en spennende og leken kontrast. Stolene er ment som en plass for mammaer og pappaer til å hvile seg, så de er også lite brukt.

P1010820

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Behagelig overfylt skjenk. Muligheter for oppbevaring av vinflasker på toppen. Kjekk å oppbevare bl.a. bodylotin, stellebag og enebær i vinglass.

P1010815

P1010783

Detalj av sur ku, dødninghode og Boston-maleri.

P1010782

Kvalitetsrugg med estetisk pinne, tidligere hentet inn som ved. Adoptert av hunden, og flyttet rundt om kring i huset.

P1010779

Detaljbilde av verdifull kvist.

P1010843

Utrolig søt baby, som bare sover og ikke krever noen ting, slik at beboere kan bruke tiden sin på andre, og mer nyttige, ting.

P1010872

Frekk og forførende husmor, proppet med energi og egenpleie, veltrent og estetisk på topp i lekre klær med gulp og diverse.

P1010873

Sånn omtrent, i alle fall.

Pupper og et årntli ammeinnlegg.

23 Jan

Jeg elsker å amme. Og jeg gjør det hvor som helst. Jeg tenkte at jeg kanskje ville synes det var litt rart å slenge frem puppen både her og der, men det gjør jeg ikke. Overhodet ikke, faktisk. Kanskje litt i overkant lite, til tider. Babyen er sulten – heppa av med klærne pupp i det fri. Jeg har virkelig ingen betenkeligeheter med det – på bussen, på kjøpesenteret, ved middagsbordet hos svigers, på en benk i en begravelse. Jeg bare gjør det, som det mest naturlige i verden.

Om du har hatt en drøm om å få et glimt av min pupp, så er dette tida for et kaffebesøk. Eller du kan bare lese litt videre.

Amming er dritbra for babyen – det beste faktisk. Det er det beste for mammaen også, så fremt den er relativt problemfri. Det ekke barebare å amme, men det er verdt å jobbe hardt for det. Jeg husker de første døgnene – yndige jomfruknopper som skulle utsettes for et nyfødt barns hunger – en fersk mor med krøllede tær, tårer og frustrasjon. Babyen min var sulten, jeg hadde ikke melk, men suge skulle den, med alle krefter og med livet som innsats (bokstavelig talt). Ingen søvn, bare en desperat kamp for å få den helvetes melkeproduksjonen i gang. Da jeg våknet opp den tredje dag, så var jeg Dolly Parton. FOR en lettelse. Serr, titsa sto ut – hadde jeg løpt deg ned hadde du fått alvorlige blåmerker. Jeg ropte til Bernhard at nå, nå skal du endelig bli mett, la ham til brystet (les: dytta en kembopupp i fjeste hans), han tok utfordringa, sleit som bare det med å få tak (det ekke så lett når det sprenger på den måten skal jeg si deg!) og så fossa det på med nydelig flott deilig melk. Og Bernhard ble mett. Da var det verdt hver bitre tåre og alle tåkrøllskalorier som var ofret. Joda, jeg var sår og øm og hadde satans vondt, men barnet mitt ble mett. Mett, fornøyd og mett. Og jo, også ble han mett. Endelig. Mett.

Bare slapp av, etter et par uker blir man herda. Ah.

Bilde

Grepa kar.

Jeg husker at jeg i starten var veldig opptatt av at babyen min fikk et riktig grep, at ammeteknikken vår fungerte og at alt var så korrekt som mulig – fra mitt ellers veldig gode opphold på barselavdeliga på Fredrikstad sykehus var det en gammal røy av en jordmor som glefsa til meg da jeg satt å tukla med pupp&baby at “Det der er feil. Akktiviser bebbien din, han skakke barre ligga der å kose seg, og dessuten må du bruke ammeputa vi har her på avvdelinga!”. Å slenge rundt seg med sånne kommentarer til en nyfødt familie er ikke noe særlig.  Puppene mine brant, jeg grein av smerte, jeg hadde knapt holdt en baby i hele mitt liv, jeg var blitt mamma for tre timer sida, gutten hylte og jeg forsøkt å manøvrere frem noe som kunne minne om  ‘korrekt’ amming. Jeg prøvde meg frem, naturligvis, og så kommer det der.. Pføy. Man er LITTE.GRANNE.SÅRBAR. Heldigvis fikk jeg god hjelp av ei anna jordmor utover kveden, selvtilliten steg og jeg fikk en real dose god og konstruktiv hjelp.

Da morgenen kom, trosset jeg og min velse familie gamlerøyas sure kommentar om at vi ikke måtte reise hjem før amminga var etablert. Hjem dro vi dagen derpå, og vel hjemme fikk vi dreisen på amminga vi. Nå er det en drøm å amme. Sukk. Og hva ammestilling angår, så skal jeg bare nevne at faktorene pupp og diende baby kvalifiserer som amming, om man står på huet, ligger eller bærer babyen i sjal. Finn din egen stil. Det er bra nok. Øm og sår er man likevel, det går seg til.

Det finnes noen myter om amming som ikke stemmer (takkoglov) som at man plutselig kan miste melka og at langvarig amming gir hengetits. Jeg anbefaler å ta en titt på ammehjelpens hjemmeside for artige fakta og korrekt informasjon. Det er en fabelaktig nettside drevet av skikkelige fagfolk som garantert har hatt puppa mer på utsiden enn på innsiden av genseren  og der finner du svaret på det meste innen amming og morsmelk. Jeg er fan av ammehjelpen, og fronter mer enn gjerne amming. Allikevel er det viktig for meg å få sagt at om du ikke blir noen superammer, så er det også helt greit. Slapp a’, det blir bra folk av flaskebarn også, man skakke ofre liv og helse for å amme. 

P1010566

Vel, tilbake til meg sjæl og livet på Jeløya – her har vi kommet dit at han liksom skal ha litt grøt og denslags. Vi har begynt litt, med smaksprøver her og der, og det hender at jeg i god tro lager en flott porsjon med grøt eller grønnsaksmos. Han spiser seg et par skjeer, men det er nok. Min drøm om at kveldsgrøt skulle gi opphav til time på time med deilig søvn gikk i vasken med restene. Jaja. Det får gå. Fordelen er at nattamming er The Tits, et mer verdifult øyeblikk skal jeg lete lenge etter. Man blir dessuten trøtt av å amme, og det er så herlig å bare døse av og sovne ved siden av LilleErteVenn. Guri, som jeg nyter det. Blir litterannetrangt da, med mann på tvers, leonbergerbostonterrier, baby og meg sjæl, men pytt sann. Det er bare nå jeg har muligheten til dette. Jeg legger sjeldent Ert tilbake i senga si når han har fått mat om natta. Det er så stas. Dessuten tror jeg på nærhet, og kommer gærris til å opprettholde denne samsovinga i mange måneder fremover. (Jeg er en sånn en som bærer også. Og trøster. Og bysser, koser og stopper bilen for å holde hånda littegranne.)

Det er behovet for nattamming fra min side som gjør at jeg ikke er særlig klar for fest og morro for tida. Alkoholinntak er ikke verdt styret med brystspreng og pumping, men jeg skal forsøke å samle opp krefter til å fikse en natt på spa med ektemannen min. Det er sunt for forholdet vårt, og ved å bare dra på bryllupsreise i èn natt gjør vi det nokså enkelt for oss selv med tanke på vårt vakre avkom og hans behov også.

Bare for å nevne det; Resultatet av kombinasjonen behovet-for-mer-mat og vil-ikke-spise-grøt-enda er dritbra puppestell. Har plenty  mat. Flinke kroppen. Yoghurtis som premie. Hurra.

Hvor lenge jeg kommer til å amme veit jeg ikke enda. Det blir litt spennende å se. Jeg tipper sånn rundt året er passende. Er tross alt evolusjonist, og mener at tenner, fordøyelsessystem om evnen til å si “Jeg er sulten”  med ord er en sterk nok indikasjon på at det er på tide med fast føde. Det er hensiktsmessig at avkommet kan overleve uten moren så tidlig som mulig (joa, skjønner at man ikke fullammer i fireårsalderen), og sier som mormor; “Du har amma for lenge når du kan stille spørsmålet “Skarru ha pupp eller bannan?” og forvente et svar.

Bjørn pleier å si at han er invadert av ammeinnlegg. Jeg legger’em fra meg overalt. Er et rotehue. Han har et poeng. Nå legger jeg et fra meg her også.

Bob er forresten helt vill etter gulp. Veit, dritekkelt. Dog, praktisk.

Fred!

Slitsomme feminister og behovet for sitronbrus.

20 Jan

Nå har de begynt igjen. La meg få lov til å introdusere dere for en viktig sak innen feminismedebatten – de finnes to typer feminisme:

1. Likhetsfeminisme.

2. Forskjellsfeminisme.

La oss bare avklare dette til verdens ende; jeg er forskjellsfeminist, ikke antifeminist. Jeg elsker jo å være kvinne. Men jeg kan ikke fordra likhetsfeminismen. 

Likhetsfeministene går rundt i røde strømper, sprenger seg sjæl med jevne mellomrom, kjører traktor mens de hater at de ikke er menn. De hater menn, mannlig makt, mannlige egenskaper og mannlige menn, men elsker kvinner med mannlig makt, kvinner med mannlige egenskaper og mannlige kvinner. Hver gang jeg ser en erkefeminist in action føler jeg med nedgradert, undervurdert og misforstått. Likhetsfeministene har gjort kvinner til et offer, og idolisert mannsrollen i den grad at alle kvinner burde være menn – men nøyaktig samme utgangspunkt, muligheter og evner. Kjønn spiller ingen rolle for likhetsfeministene, så lenger det er det mannlige.

Forskjellsfeministene setter pris på kvinnen som en kvinne. Kvinnen skal være feminin, har typiske kvinnelige egenskaper som empati og god forståelse av omsorg, være en god mor og leve i dynamikk med mannen. Kjønnene er like mye verdt, men de er forskjellige og disse forskjellene bør tas vare på og dyrkes. Det er distinkte forskjeller mellom mann og kvinne, og forskjellsfeministene ønsker å ta vare på disse, i tillegg til å verdsette dem. Ingen mann kan noen sinne erstatte en kvinne. Ingen kvinne kan erstatte en mann.

Vi skal være forskjellige, og vi skal sette pris på forskjellene.

Ta dere en sitronbrus og pust med nesa. Jeeze.

Fru Popcårni.

19 Jan

Har gifta meg! Dødsbra. Det er det nest kuleste jeg har gjort hittill i livet (det kuleste var fødinga), og jeg er særdeles fornøyd. Nydelig liten sermoni, akkurat passe fine blomster og kald pai og latterkrampe til lunsj. En god middag ble inntatt med familien, og jommen hadde vi ikke en sovende liten babyvenn hele bryllupsnatta også. Jeg gifta meg i Dr.Marten’s, og Bjørn tok barberinga sånn tre minutter før vi måtte dra for å rekke vår egen vielse. Det Perfekte Kaos.

Bilde

Nå har det seg slik at jeg har giftet meg inn i en familie med lett gjenkjennelig etternavn. I Moss veit det fleste hvem Podhornyene er, og det skjer ikke sjeldent at jeg blir bedt om å hilse, gjerne fra folk jeg ikke aner hvem er. Jordmoren min under fødselen hadde tatt i mot en av ØrnØrns fettere dessuten, jordmoren min under svangerskapet hadde jobbet med svigermor (trur eg?), barnelegen til Ørnings er fastlegen til Bjørn og tilogmed tannlegen min ba meg hilse hjem til Poddisæne. Det er veldig hyggelig. ErtUlf von Åsm er nå den yngste Podhornyen og den første Podden i sin generasjon, og jeg er stolt over å ta min kjæres etternavn og føre det videre. Farvell frøken Økland, velkommen Fru Podhorny. Noen familier er det godt å giftes inn i, og denne familien er eksepsjonelt god på så mange vis. Så mye kjærlighet, så mange fjes og så mange gode holdniger og verdier. Jeg deler de med dem, og gleder meg til å vise verden at man fortsatt kan gifte seg ung og elske hverandre til man blir en skrukk med smil. Ingen ekteskap er perfekte, ingen mennesker er perfekte – man må ta et valg, og så må man stå for det. Når vårt forhold møter tøffere tider skal vi stå sammen, tro og tro og tro og tro – på oss selv, på valgene vi har tatt, på livet, på kjærligheten og på bedre tider – og gå videre, styrkede og med hevet hode og bankende hjerter.

Det er veldig lettvint i dag å bryte opp. Skilsmisser og separasjoner er stuereint nå, på tross av alt det vonde det fører med seg. Jeg har brukt mye tid på å fundere på om mennesket egentlig er ment til å leve trofast. Jeg har ikke svaret som gjelder for menneskeheten, men jeg kan svare for meg selv – og for min del er svaret ja. Det holder med en.

Vi må være litt unge og naive, for uten trua kommer man ikke særlig langt. Jæddæ, det kommer dårlige tider, men hei – de tidene vil komme uansett hvilket forhold du er i, så hvorfor ikke bare stå de ut og holde sammen? Og heihei, ingen skal være ulykkelige i et ekteskap, det er ikke det jeg mener. Man skal ikke finne seg i hva som helst av prinsipp,  for noen bør ikke holde sammen. Det ganger ingen å være i et forhold hvor samlivet ikke fungere og trivselen er på bunn, men om disse ynkelige ekteskapene noen gang har hatt den gnisten som mitt forhold har nå, så skal det være mulig å arbeide seg frem til litt livsglede igjen. Vold, både fysisk og psykisk, er uakseptabelt, men alt annent kan tilgis og, på sikt, styrke et forhold. Til og med utroskap, men da må man se ann situasjonen litt. Ingen ting er sort/hvitt. Takk og lov.

Jeg har et nyttårsforsett og greier! Bare ett, da;

Lek mer! 

Gleder meg.

For øvrig kan jeg nevne at vi enda ikke har konstante søvnrutiner her i huset. Det vi derimot har, er tannfrembrudd, dødssjuke ektemenn med brokk i hele sjela offaseg, villhund og fyr i peisen.

Mvh. Den Ferskeste fru Podlesrup.

Litt tørre kakemenn og rutinemas.

15 Des

Har baka. Kakemenn, peppisær og fløtekarameller. Kakemenna ble åsm, litt tørre nå, peppisæne helt ålreit og fløtekaramellene ble the tits.

Når jeg tenker meg om, så baker man ikke fløtekarameller. Man koker. Eller lager. Eller no. Uansett, her er resultatet:

Hadde ikke bilde av karamellene - ble poteter i steden.

Hadde ikke bilde av karamellene. Kjører bilde av poteter i steden.

__________

Velvelvel, desember er over oss med reinsdyr og kuldegrader og det er på tide å haste seg rundt om kring og gjøre ditt og datt og være veldig glad i alle sammen. Alle er så himla barmhjertige nå, og det liker jeg godt. Vi liker å tenke at vi er omtenksomme og hjertelige, og om det er en høytid som skal til for å gi oss det vesle sparket i velferdsstumpene våre så er jeg helt pro på området. Vi veier liksom opp for livets egoisme nå i jula, og vi deler naturligvis med de som har mindre enn oss, vi gir hverandre gaver og dessuten har vi jo årets julehit – vi inviterer hjem Reidun Åttiåtte på middag. Jesus og Gud og alle de der, de er ikke så veldig viktige sånn ellers, men vi viker da vitterlig ikke for en god gebursdagsfeiring. De eneste som ødelegger gleden så godt de kan, er vår alles elskede Europark, som benytter seg av enhver høytid, fridag og anledning til å bøtelegge hvemsomhelst hvorsomhelst. Mens de skarve nordmenn tappert gyver løs på den åttende medisterkaka i de tusen hjem, kjører jævlene rundt i sine bittesmå biler og speider etter ofre. Står du feilparkert på julekvelden, utenfor pleiehjemmet til din elskede mor for å vise frem hennes første barnebarn mens hun strever med lårhalsbrudd, aidskreft og terminal neglsopp, så blir du bøtelagt. Sorry Mac. 750 spenn. Har hørt om folk som har fått bøter fordi de fødte, feks. Rakk ikke å legge på parkometeret uttafor da vettu, hodet var på vei ut og greier. Jaja, gratulerer med dattera, det blir 750 spenn, takk. Eller hva med Lene, ei venninne som fikk inkassovarsel fra Europark her forleden, for ubetalt bot. Det artige var det snedige faktum at de ikke hadde mottatt noen bot. FLOTT. Dere gjør verden til et bedre sted Europark – dere og NAV. 

..og jeg hadde faen ikke blitt mye overraska om en annen kollega hadde bøtelagt han her for feilparkering.

__________

Mitt julemotto?

Det handler om hva du skal gi, ikke hva du skal kjøpe. Det er greit å være litt bevisst på forskjellen her, det er bare ord, men betydningen blir så mye varmere.Bytt ut  “hva skal jeg kjøpe til henne”, me “hva skal jeg gi henne” og det åpner seg mange fler muligheter. Kreativiteten slipper enklere til på denne måten syns jeg. Man kan gi mye fint man ikke kan kjøpe – for eksempel hjemmelagede julekaker, en strikka sokk ute av proposjoner eller et bilde som ble tatt i sommer. Det er ikke så enkelt å kjøpe noe som viser at man setter pris på en, men å gi noe, det klarer de aller fleste.

__________

Ellers vil jeg gjerne skræble litteranne om rutiner. Jeg er jo medlem av en fabelaktig kaklegruppe på tryneboka, hvis samtlige av medlemmene hadde termin i september 2012. Dette er en skokk med herlige damer hvor samtaletemaene går over en lav sko og mange deler mye om seg selv. Kjernen er en gjeng med svært aktive mødre, deriblandt meg sjæl, og vi sjekker vel gruppa vår sånn omtrent nittenhundrefire ganger i løpet av dagen. Vi følger hverandre, vi sammenligner, vi ber om råd, vi krangler, ler, spiser lønsj og baker. (Denne gruppa har resultert i at jeg har blitt en iPhoner, noe jeg ikke er stolt av, for det er så INNMARI lettvint å “bare sjekke”. Sukk.) Og her inne, blant bilder av smilende babyer, her prates det mye om rutiner. Jeg trodde at jeg hadde tenkt en del over dette med rutiner og rammer og hippetiheppa, men jeg har forstått at nei, det har jeg faktisk ikke. Det jeg tenker når jeg bevisst tenker på rutiner er stort sett “jaja, han kommer jo ikke til å holde på sånn her resten av livet”, “det går seg til av seg selv etterhvert” og “det ekke så farlig”. La oss foreksempel ta for oss leggerutiner. Min tass har funnet ut at han skal sovne for natta sånn rundt midnatt. Hver natt. Vi putter’n i pysjen sånn i nitida, tar stellet og legger’n i senga si. Synger nattasanger, og han synger med. Av full hals. Smokken er morsom å spytte ut. Når vi tror han roer seg ned for å sovne, da bæsjer’n er kjempebæsj og så er det bare å ta’n opp og skifte det som skiftes må. Børni pludrer i vei, skrævler og går i bro, sparker Bob i fjeset og gulper på foreldrene sine. Vi ler av lydene han lager, og han smiler fordi vi ler. Kjærestetid på soffan er det lenge siden vi har hatt, og vet du hva, det er helt greit. Han er tre måneder. Han skal sove når han er trøtt, spise når han er sulten, smile når han er glad og gråte når han trenger noe eller har det vondt. Både min kjære og jeg tar det med knusende ro at dagene er lett uforutsigbare. Vi legger lista lavt, så slipper vi å slite oss ut på å føle frustrasjon over at vi ikke klarer å leve opp til de rammene og forventningene vi setter til oss sjæl. Vi er takknemlige for at han har forstått at man sover om natta (..selv om natta godt kunne starta litt før..), og så er vi fornøyde med det. Jeg ser disse mødrene som sliter med å få barna til å sovne for kvelden – Påsan bruker halvannen til to timer med å sovne om kvelden, sier dem. Jaha, tenker jeg. Og de forteller at de må sitte ved sengekanten som smokkeholdere, de prøver alt de kan for å få den vesle tassen inn i drømmeland på det tidspunktet de mener er passende, mens jeg gjør det helt motsatt. Min tankegang er at dersom babyen min ikke er trøtt, eller tilstrekkelig trøtt til å sovne, så tar vi ham opp av senga og ut av soverommet. Han er ikke ferdig med dagen enda, tenker vi, og så gir vi han litt mere av hva enn det er han trenger. Henge på pappaen eller mammaen sin til han sovner, rape litt mere, leke litt med sjiraffen sin – og så prøver vi igjen. For meg er det viktig at senga ikke blir en plass hvor han ligge, fordi foreldrene har bestemt at han skal sove. Senga skal ikke være et sted for trass eller motvilje, eller en plass man skal ligge å være urolig eller sutrete. I senga skal man sove, og man skal sovne tilfreds. Det er min sovefilosofi. Den står jeg ved. Så får tidspunktet komme senere. Nå har vi kommet dit at vi ikke legger’n i senga klokka ni om han ikke selv gir uttrykk for at han er trøtt. Vi sørger alikevel for at han får ro, og det er veldig sjeldent jeg ser ØrnØrn overtrøtt, men det der å tviholde på senga fra et gitt klokkeslett, det bedriver vi ikke. Da går heller Bjørn og jeg ned og setter oss foran peisen og prater om dagen vår, eller ser litt på TV eller leser litt, og babyen vår henger på. Han får ikke nødvendigvis stimuli i form av direkte oppmerksomhet,  men man kan se på hele den vesle gutten at han elsker å kjenne nærheten, høre stemmene våre og døse til det kjente og kjære som gir ham trygghet.

Nå fikk jeg litt tårer i øynene. Jeg er så glad i disse gutta mine.

IMG_0455

__________

Forøvrig koser jeg meg hjemme i perm. Elsker å være mamma. Har supre dager og fæle dager, rolige dager og raske dager, dager jeg fikser alt selv, og dager jeg sender SOSmeldinger til mammamormor og så kommer hun i superfart og da blir allting litt enklere. Jeg gleder meg til jul i eget hjem med hele familien min, Bernhard vokser som han skal (lange, fine babyen!) og er sterk og aktiv og sunn som en sprett, Bob er like fin og Bjørn er kjernen av ro og kjærlighet i vår vesle familie. Jeg har kjempevondt i skuldrene mine og klarer stadig færre ting, men jeg er glad selvom. Kaffe er dessuten det beste jeg vet.

Nå må jeg nesten bare gå å spise bittelitt nattyoughurtis, for det har jeg så himla lyst på. Og kanskje en tørr kakemann.

Have it, partypeople. God førjulstid!

 

Må, bør, kan.

27 Nov

Jeg er i Stavanger. Jeg har lært noen ting her i Stavanger. Jeg har lært meg hva som er på må-lista, hva som er på bør-lista og hva som er på kan-lista. Hurra. Listetid.

MÅlista.

1. Spise og drikke.

2. Sove

3. Utføre konsekvensen av spising og drikking.

 

BØRlista.

1. Elske noen.

2. Bli elsket.

3. Klappe hunden.

 

KANlista.

1. Følge normer.

2. Gjøre husarbeid.

3. Bry seg om rot og penger.

 

Målista er grei. Den følger vi faen meg alle sammen, ellers dævver vi. Problemene oppstår mellom bør-og kanlista. Skjerpings.

Postgravid i ammetåka.

2 Okt

Hallo verden! Jøss. Hadde liksom glemt av den. 

Gjett hva? Jeg har en baby! En ekte en, en sånn en som bæsjer og hyler og gulper. Han har øyne, tilogmed. Dødsfin. Jeg har valgt å kalle den Bernhard, men det er omtrent alt jeg skal dele med internett når det gjelder min vesle sønn. Eller.. greit da, jeg slenger med at han er nydelig. Og kanskje et bilde. Kanskje. Jeg liker ikke idèen om å kline bittesmå barn ut i et hvert hjørne av denne sprøe verden, men på en annen side så dør jeg etter å vise ham frem for alt som kan krype og gå av megabittbrukere. Jeg må rydde litt i prinsippene mine, tror jeg. La meg få tenke litt, silvosple.

 

Nå har jeg har tenkt. Jeg bare må vise ham litt frem. Fine ØrniBørni.

 

I alle fall, for å få en baby så må man ha vært preggis. Det har jeg jo vært, og tilogmed blogget litt om. Èn ting er å være grævvis, det artige er at mellom det å være mamma og det å være preggers så ligger den derre fødinga. Det har jeg også testa ut nemlig. Føding. Det er snedige saker. Det er det råeste jeg noen gang har opplevd – jeg hadde en helt formidabel fødsel, og selv om jeg var hellig overbevist om at det ville være det beste å adoptere neste gang, så er jeg klar for et par til, altså. Vi lot nå naturen gå sin gang, uten smertestillende og uten leger, og jeg er råstolt over hva jeg har gjennomført og dessuten har jeg nå opparbeidet meg en real dose respekt for alle mødre i hele verden som har født et barn. Det er ville saker. Jeg elsker å føde. (Minn meg på det neste gang jeg ligger der i badekaret og brøler.) Jeg har lyst til å dele ut fødselshistorien min også, for å tale det naturliges sak og roe ned et par førstegangsfødende der ute, men da har jeg ingenting å prate om neste gang vi møtes. Det er kjipt, så jeg er litt føre var .

Åh, babyen min laga en lyd! (Jada, man blir helt tussete. Jeg veit ikke hvilken dag det er, jeg har stort sett bare mascara på det ene øyet, jeg griner av alt og har puppa mer på utsiden en innsiden av gensern.) Han ligger nemlig oppi vogntoppen (aner ikke hva det heter. Den greia som en baby ligger i som man fester på understellet ikkesant) her på stuebordet og sover. Hakke no egen vugge eller sånn, trenger ikke det. Det er faktisk utrolig lite en baby trenger av utstyr. En baby trenger kos og mat og stell og et bryst å sovne på. Ikke Emmaljungavogner med tre rom og kjøkken, koppholdere og paraply (..selv om jeg ser poenget med en koppholder. Dobbeltmoralen lever hos meg også, altså.), merkeklær (for det første vokser de som satan, for det andre er de verdensmestere i praktisering av kroppsvæsker i fri flyt) og elektriske brystpumper (den er vel strengt talt til mor, men heihei). Jeg leste i VG at førstegangsforeldre ikke sjeldent fyrer av 40.000 – førtitusen – i utstyr og klær til babyen sin. Da jeg leste gjennom lista over hva man trenger (!) slo det meg at den faktisk ikke var så overdreven som jeg hadde forventa. Mange bruker virkelig en sånn sum. “Mitt barn skal ha det beste” kombinert med høy gjennomsnittsalder for førstegangsfødende som igjen ofte gir en bedre økonomi har lagt lista skyhøyt over dill og dall. Jeg har prøvd å regne ut hva vi har brukt på tilsvarende saker, og kom vel frem til omtrent en fem tusen. Vi har kjøpt seng, madrass, dyne og en lekegrind nytt. Og noen klær. Resten har vi fått, arvet eller lånt. Vi er utrolig heldige. Jeg ser den. Vi har to vogner, men jeg veit ikke noe som helst om hvor de scorer på testene til MammaiVinden.no eller om de er bra eller dårlige. Den funker for oss. Jeg har blitt paff av hvor opptatt folk er av barnevogner. Og vugger meg her og der. Og babycaller! Herregud, ikke glem babycallene. Visste du at man får babycaller med kamera som viser temperatur, har pustealarm og i tillegg kjører på med lyd? Jeg hadde blir riv ruskende gal! Totalparanoia. Vi hakke en vanlig babycall engang, fordi vi ikke har behov for den enda. Min tre uker gamle baby er der jeg er, punktum. Noen ganger sover han på verandaen, og da har jeg vinduet åpent. Jeg har dessuten lyst til å være skikkelig hipp og kul med egne meninger og si at jeg syns ikke det er naturlig å bruke babycall uansett – om man trenger det er man for langt unna barnet sitt – men det funker liksom ikke helt sånn heller. Nå Bernhard blir litt eldre og skal sove på sitt eget rom, er det jo kjekt å kunne rusle ned i TVstua med kjæresten og i tillegg ha en viss kontroll på om tredje verdenskrig bryter ut i andreetasjen. Derfor har jeg ikke tenkt til å påstå overnevnte påstand. Ingen ting er naturlig lenger uansett.

Ellers bedriver jeg jo nå baby og unghund. Det er jo..artig. Tidvis veldig fint, men svarte ta den bikkja sånn i ny og ne. Heldigvis har vi tidenes kuleste hund, og detta kommer til å gå fint. I dag har jeg klart å gå til hundeparken med ErtUlf von Åsm og villhunden, og jeg følte meg som en superperson. Årnings maddafakka – her strekker ho mor til vøtt. Jeg prioriterer trivselen til mitt barn og min hund og meg sjæl, og tenker at det er faktisk det som er jobben min nu. Husarbeid og slikt, det kan alltids vente litt til.

Bob vil også gjerne ligge på lammeskinnet i vogna. Og gjør det.

Apropo – vi har jo flytta! Har kjøpt oss hus da vøttø, med fire soverom og hage og garasje og stue på stue på Jeløya i Moss. Fantastisk. Jeg skal jommen huske å ta noen intreriørbilder fra nytt hjem og lage en ny interiørpost. Denne gangen har vel sånn omtrent hundre kvadratmeter til å rote på, og i tillegg er det barseltid! Gled dere. Støvkornene kommer! 

Om jeg skal blogger mere nå, så blir det bare om bleier og ammeteknikk, og jeg ser at det har begrensninger sånn intressemessig. Jeg kunne såklart skrevet dritmye om kroppen min, for det gjør man som regel når man er gravid og i tiden etterpå, men jeg er strålende fornøyd med den så det holder vel med det. Jeg har født et barn, for svingende! Jeg håper kroppen bærer preg av det resten av livet mitt, for det er den største bragden jeg har utført. Jeg har ikke et behov for å komme tilbake dit jeg var, for jeg er så tilfreds med her jeg er. Tiden årnær det som skal årnæs, og godt er det.

Jeg spiser youghurtis hver kveld. Og er du klar over hvor tørst man blir av å amme? Ohlala.

Ellers vil jeg bare si at jeg nå er forlova med verdens beste mann, vi har blitt foreldre, gjeldsslaver og huseiere. Vi har dessuten også kjøpt oss en bil, og vi har satt opp et gjerde. Hund har vi også. Og alt dette i en aldre av toogtjue. Ikke gæærnt! Jeg elsker a4, jeg altså. Det er så sjukt rock’n’roll! 

 

Kjære NAV

11 Jun

Takk for alle stønader. Takk for alle tilbud. Takk for alle motvillige behjelpeligheter. Takk for dine saksbehandlere og såkalte veiledere som får oss til å innse verdien av nøktern høflighet i våre andre medmennesker på en daglig basis. Takk for alle de fine skjemaene som beriker våre liv, takk for utfordrende formuleringer og takk for engasjerende frister. Ingen instans i dette vakre landet har trenet folket til å gå i bane rundt et postkontor bedre enn deg, ingen har sørget for at frimerkebestanden har holdt seg like godt som du har, og du har en stor del av æren for at postsystemet enda ikke er fullstendig digitalisert.

            Kjære NAV. Takk for at du sørger for at jeg er i kontakt med mitt følelsesliv, og at du bidrar til å holde både mestringsfølelse og selvrespekt på et moderat nivå til alle tider. Jeg har lært meget om meg selv, men ingen ting har jeg lært så grundig som det faktum at jeg ikke er det tolmodige mennesket jeg håpet at jeg var.

Ditt største talent, kjære NAV, er og blir din evne til å gjøre fantastiske ordninger for folket til en kamp vi kan vokse i som mennesker – en kamp hvor man selv må vite sine rettigheter og juridiske restriksjoner, en kamp hvor man enten må gro bein i nesa eller sulte ihjel, en kamp hvor de sykeste blir helt nødt (og blendet av ubesudlet motivasjon på veien!) til å mobilisere noen krefter til å komme igjennom en deilig og, ikke mer enn nødvendig, kreativ prosess i form av blekk, formalia og nummerkombinasjoner du ikke engang visste du hadde knyttet til deg. Det er godt at noen her i denne verden sørger for at ingen ting går av seg selv.

Jeg er dessuten sikker på at forholdet mellom fastlege og pasient blir både tettere og mer pågående som følge av deg NAV, og du er en byråkratisk tørketrommel som vil gå rundt og rundt til evig tid – det er ingen som vet hvordan man skal skru deg av, for prosessen er så lang at livet ikke strekker til, behandlingstiden skal være en seks-åtte uker på papiret, men det er greit NAV, vi vet hvordan du jobber. Takk for de kronene du skal utbetale til oss i de kommende ukene, takk for din uutgrunnelige godhet og velviljen du utlyser slik at jeg kan være hjemme med min nyfødte sønn og i tillegg være nogenlunde kledd, varm og mett. Det er greit at jeg må hente inn legeerklæring en femten, seksten ganger, det er greit at jeg må klø meg i hodet i ren desperasjon, det er greit at jeg og min kjære til tider får muligheten til å teste hvor solid vårt forhold faktisk er som følge av disse helvetes skjemaene, det er greit NAV, det er greit, jævlig greit er det faktisk, forbanna og forpult greit for helvete. For NAV, jeg må ha disse pengene, så derfor er det greit. Helt greit.


NAV, vi kan ikke leve med deg, og vi kan ikke leve uten.

Mvh,
hormonell gravid i gang med permisjonsøknadene.