Dagens outfit!

Dagens outfit består av noen klær som jeg har tatt på meg – noen fra gulvet, noen fra skapet – et par sko (når jeg er utendørs), og noen smykker som jeg syns er fine. Det matcha ganske bra, bortsett fra skoa. Ferdig med det.

I morgen skal jeg skrive akkurat det samme. Og dagen etter der. Jeg er litt av den oppfatning av at hvis du på død og liv vil se hva jeg har valgt å bekle meg i i de kommende tolv timene av livet mitt, så kan du faen meg invitere meg på en kopp kaffe.

Vi lever jo i en verden hvor eksponeringstrangen har eksplodert i takt med mulighetene for eksponering. Vi elsker likes, delinger, dritt, sladder og høyest av alt – bekreftelse. Det er helt menneskelig det, og handler om selvfølelse og identitet, og jeg skal ikke si et vondt ord om å like å bli bekreftet på en tilfredstillende måte. Det er mer denne ekstreme trangen til å gjøre det fordi vi tror at vi må for hvis ikke så er det jo feil som er skummel. Og frastøtende. Og over alt. Veldig mange legger hele sin verdi og selvfølelse i hva andre sier om et antrekk de poster om morgenen på en blogg. Jeg lurer på hva de gjør med plaggene hvis de ikke får noen positiv respons, eller ingen respons i det hele tatt? Tenker de da «Skitt ævv, jeg gjør som jeg vil» eller «Shiit, dette var ikke bra nok!»?

Jeg er sliten av tilgjengeligheten og folk og eksponering og bekreftelsestrang. Det tenkte jeg at jeg var. Og så opprettet jeg en blogg. Ergo, jeg bedriver hykleri. Og det er intressant. Her om dagen skrev jeg en oppdatering på tryneboka som fikk femti likes og tjuetre kommentarer. Jeg følte meg veldig bra. Det gjorde noe med selvfølelsen min. Når jeg sjekket statsa til denne bloggen i stad, følte jeg en dyp tilfredsstillelse over å se hvor mange som faktisk har vært innom og lest. Det ligger så langt der inne i vår menneskelighet at det ikke kan benektes. Vi tilhører alle en gruppe, på ett eller annet vis. Og vi elsker å være «oss» og «vi», og vi elsker å ta avstand fra «dere» og «dem». Det er ingen hemmelighet, og beinnaturlig. Det er sikker evolusjonsmessig bra også, som så meget. Men med internett har det kommet en egen arena hvor hvemsomhelst kan boltre seg. Og herrminhatt som de boltrer.

Det er nok muligens slik at om du må legge ut alt mulig på nettet, skrive alt du gjør når du gjør det, ta bilder av alt du handler og poste det offentlig, da har du et behov for bekreftelse som ligger litt utover normalen. Slapp av litt. Gensern er fin den, selv om ingen andre kan fortelle deg det i løpet av de neste fem minuttene. Eller eggeglassa. Og din nyfødtes første gulp også. Eller bikinien du kjøpte, som du måtte avbilde på kroppen i en posering hvor magen dras inn, puppene stikker litt frem og fjeset er skjult av blitzen som reflekteres i speilet du står å bedømmer deg selv i. Vi skjønner at det ikke handler om bikinien. Og det er forsåvidt greit det, men innrøm det. Hva med teksten «Jeg ser digg ut i denna bikinien!» i steden for «Bikini fra hotthingstowear.com, kr 499. Ikke fokuser på kroppen, plz. Er ikke i mål enda.» 

Og denna her Thinspiration-bølgen som er ute å går for tida.. Den er pro-anoreksia. PRO-ANOREKSIA! Pro. FOR, altså. Det er da det slår meg at mange tror at anoreksia handler om å være skinny. Det gjør det faktisk ikke. Det handler om angst. Og flesteparten av disse jentene som tror de ønsker seg en beinseriøs spiseforstyrrelse for å bli tynn hakke snøring på hva det er de driver med. Først må de utvikle angst. Personlig tenkte jeg at jeg skal bruke denne bloggen til å fremme en bølge hvor vi oppfordrer fler til å få AIDS. Og til å slutte med bilbelte. Og til å kaste seg utfor broer for å luke ut de med svak benbygning. Dessuten vil jeg gjerne invitere til en selvskadegruppe her hjemme hos meg, hver fredag kveld. Ta med alkohol el. foretrukken rus og skarpe gjenstander, så kan vi støtte hverandre, og hjelpe til når det blir litt vanskelig å kutte dypt nok, eller når du trenger litt ekstra guts, feks ved planer om å ta pulsåra.

Vi er forskjellige. Og vi tror at forskjellige ting skal gjøre oss lykkelige. Alle har vi potensialet til å bli vakre, avslappede mennesker, men da må vi finne tilbake til selvtilliten vår. Ikke den vi later som vi har, men den vi faktisk har. For den finnes der inne et sted. Troen på oss selv. Det er ikke så farlig med en kilo ekstra eller for lite, eller ti kilo, så lenge man har det bra med seg selv. Og om det er sånn at vi ikke har det bra med oss selv, så er det ikke nødvendigvis slik at det er vekta som er problemet, selv om vi raskt kan komme til å tro det. Kosthold, trening og vekt er de tingene vi blir bombardert med for tida, så derfor ligger det så langt fremme. Kanskje var det hvor fint du kunne strikke som var greia for hundre år siden, eller hvor mange sigaretter du røkte – vi styres av miljøet. Å akseptere seg selv er å finne balanse.  Og å finne trygghet. Og vi gjør det utrolig mye vanskeligere for oss selv når vi søker bekreftelse fra hundrevis av mennesker, i steden for tretten. 

Dette ble jo ikke et veldig hyggelig innlegg. Men det er et viktig tema. Vi må oppfordre til den sunne middelveien, der hvor vi ikke bryr oss så fælt om hva Turid i parallellklassen på barneskolen syns om gardinene du har sydd til båten, som ligger i mappa «Båten vår» på facebook. Vi må rett og slett slutte å bry oss om alt vrøvlet, for det tar opp plassen til det det er viktig å bry seg om. 

Vi som vil ut av hysteriet, vi får stå sammen. Hylle sunn fornuft, og ikke noe annet. Heiaheia!

Reklame

En viktig ting jeg gjorde i dag.

Jeg bakte boller i steden for å støvsuge, fordi hjemmelagde boller er noe av det beste jeg og kjæresten min vet om.

Et ærlig interiørinnlegg

Ja, velkommen hjem sier jeg. De fleste av oss har sett en hel del flotte bilder av vakre hjem. Eller, la meg omformulere, en hel del flotte bilder av vakre møbler i et hus. Min leilighet ser ikke ut som det de gjør i magasinene. Ikke i det hele tatt faktisk, med unntak av et par ganger i året hvor det i alle fall er sånn nogenlunde. Det har slått meg som snedig at folk til stadighet husker på å bli provosert av retusjerte modeller i reklameplakatene, men det er svært få som taler hverdagshjemmets sak. Jeg tar litt ansvar her nå, og gjør nettopp det. Her har dere bilder av en ekte hverdagsleilighet. Slik ser det som regel ut, for uansett om jeg rydder eller ei så ender det jo opp slik. Hygiene syns jeg er greit å ha, men noe kataloghjem det er jeg ikke intressert i. Deilig, er det ikke?

Kjøkkenet vårt. Slik det som regel ser ut. Jeg bruker det jo, såklart er det ting her og der. Legg spesielt merke til den halvdøde planta på kjøleskapet. Og eplet i skjenken. Og Anfield, som dere ser der, er huset til Bob. Når vi ber ham om å "gå til Anfield" så går han dit. Strømpebuksa på kjøkkengulvet tar jeg ansvaret for, men sokken og votten er Bobs verk.

Som dere ser, har jeg hatt viktigere ting å gjøre i dag enn å re opp senga. I steden for å gjøre nettopp dette, laget jeg en omelett til oss til frokost, og serverte kjæresten kaffe på senga. Jeg er fornøyd med den prioriteringa.

Her var det ikke spesielt rotete, syns jeg. Det er jo litt fint. Ting er litt hulter-til-bulter kanskje, men hey - hva er vel ikke det om dagen.

Her sover lilleHund. En velutlekt Donald chillern under krakken der, og hvis du titter nøye så ser du gulerotrestene som ligger strødd omkring. I huset vårt har Bob nemlig lov til å tygge på gulerøtter eller pinner og spre henholdsvis gulerøttstøv og bark overalt. Det får han lov til fordi jeg vet hvordan man støvsuger, og dessuten blir Bob glad og fornøyd.

Prakteksemplar av typisk norsk knaggrekke. Alt er fullt og vårskittent. Dessuten har jeg vært ufrivillig linselus ser jeg nå.

Badet vårt. Det ble vaska i går.

Støvet vårt! Det er koselig. Det soler seg sammen med noen smuler og litt mat.

Dette er meg. Sånn ser jeg ut, helt til vanlig, når jeg tenker at ingen ser meg. Nå er det jo sånn at så mange som vil kan se meg etter denne publiseringen, men da får det heller være. Noen dager er jeg ganske pen, andre dager ganske kul og akkurat i dag er jeg litt sånn hverdagsgrå men glad. Ingen sminke på, praktisk genser og litt sånn.. vanlig hår. Jeg skjemmes ikke. Jeg gjøkke det.

En død plante og en levende. Økologien er i orden.

Hvis du vil ha en artig utfordring, så har jeg en god en her: La være å rydde neste gang dere får besøk. Du blir sikkert stressa og utilpass, men hvorfor i helvete skal det være sånn? Er det egentlig viktig? Hvorfor er vi så opptatt av å gi inntrykk av at vi har rene, ryddige hjem hele tiden? Det er rett og slett hverdagsmote, og vi er moteslaver. Det er som med mat og trening og fin jobb og lang utdannelse – det er en statussak. Jeg skjønner ikke hvorfor vi skal være så opptatt av materiell status, og jeg jobber ganske hardt nå med å finne ut av hvorfor jeg er det selv. Det er innmari vesten, og dette med at hjemmet skal være nydelig og velduftende og hele pakka tror jeg er erkenorsk. Vi er jo hjemme hele tiden. Vi drar på besøk hjem til hverandre. Det er klart vi vil ha det hyggelig. Men det er forskjell på hyggelig og plettfritt. Jeg er opptatt av å ha det rent, men jeg øver meg på å ha det rotetet. Når jeg har det rotete er jeg lykkelig. Når det blir et rent helvete i leiligheten min, da er det på tide med en pille og et par dask i trynet – en liten realitetsorientering om hva det faktisk er som plager meg. Det er sjeldent det handler om fysisk rot, for å si det sånn.

Vi må slutte å gi oss selv verdi etter hvor ryddig vi har det hjemme. Nå blir det veldig selvhjelp her, men jeg syns det er viktig. Jeg mener det når jeg sier det; rot, det ekke så farlig.