Jeg sitter her og forsøker å tvinge frem intressante temaer og artige skråblikk, og det eneste jeg oppnår er lett krampe. Jeg henter meg heller en kopp kaffe, og bæbler litt om hva som har fylt hodet mitt de siste dagene. Det handler litt om Jesus, og mest om tradisjoner.
Påskeferie.
Hurra. Bilkøer, karbohydramatiske kvinnfolk og brøling av frasen «Nå koser vi oss!». Jeg tenker at hytteturer med særs lite privatliv og en norm om at man skal kose seg kanskje kan bli litt i overkant for folk flest. Avisene flyter av overskrifter som «Så langt må du gå på ski for å forbrenne en Kvikk Lunsj» og «Her blir påsketrafikkkaoset værst» og «Påskebensin til 33,58 kr/l», og byfolk reiser fra trange leiligheter til hytter med barn og hund og kanarifulg i bur. Solkrem, handlelister og råflotte skiantrekk er pent pakket ned, og så reiser man avgårde med sitrende, skyhøy forventning. Mange har hytter med spa og karaokeanlegg, men uansett hvor fancy det enn måtte være så skal jeg vedde en vaffel på at det er minst to kortstokker og et brettspill der også. For det skal nordmenn ha. Tradisjonene. Åhå, nåde den som ikke har kortstokk. For et par år siden hadde vel Kvikk Lunsjen vært like viktig, men i disse lavkarbotider, så er det klart man ikke kan døtte neppå sjokkis. Eller, når jeg tenker meg om, så ser jeg at det er tre typer hytteinnstilling til Kvikk Lunsj og marsipanpølser.
1. Fantastene: disse går femten – seksten mil på ski et par ganger om dagen, sover med pulsklokka og har garantert fuglehund. De dropper Kvikk Lunsjen for en proteinbar, og koser seg med Cottage Cheese og appelsiner i solveggen.
2. Hysterikerne: Forsøker iherdig å gå langt nok på ski til å unnskylde inntaket av påskegodter, toddy og rødvin, uten å lykkes. De går opp et par kilo, og går rundt med dårlig samvittighet og er hissige på utsagn som «Åh gud så deilig det er med feire – nå skal vi bare kose oss og spise deilig mat og drikke godt drikke for det kan man jo gjøre nå som det er ferie, ikkesant mhm, innmari deilig altså, nei dere, nå slapper jeg virkelig av og så deilig det er med slik fjelluft, ja dette er bra for kropp og sjel og jeg skal spise med god samvittighet og bare nyte åjaa, herlig altså.»
3. Livsnyterne: Går ikke lenger enn til solveggen. Setter seg ned med påskekrimmen, nipper til sin varme drikke og koser seg med godter, solbriller og seg selv. Sier ofte «Skål» og «Ahh..» og «Tusen takk», og bruker generelt ordene sine på andre temaer enn karbohydrater og treningseffekt. De fremstår avslappa, og er det også.
Jeg skal forsøke å være en livsnyter denne påsken, selv om jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å forsøke å gå lange nok turer og være i nok aktivitet til å kunne jage samvittigheta på dør. Jeg tenker at om jeg klarer å være passe aktiv, så kan jeg spise passe mye av hva jeg vil. Og klarer jeg det, så skal jeg være fornøyd. Det er mitt påskemål. Sunn fornuft, som det heter. Det er kanskje en egen gruppe. I så fall skal jeg komme meg med i den.
Gå en tur, spise en sjokolade, være glad.
Ellers i påska skal jeg
– Drikke solo
– Bruke ullsokker.
Fordelen med å ha en innmari kort to-do-list, er at det blir enkelt å gjennomføre alt. Jeg er veldig fornøyd med denne, og mener at jeg har fanget essensen av det aller viktigste. Bare innrøm det – hvis dette er alle forventingene man har, så blir det omtrent umulig å bli skuffa. Om du er en av dem som har veldig irriterende svigerforeldre så kan du jo grave dem ned i tide, og huske at det ikke er noen skam å snu.
Lykke til, folkens. God påske og sånn. Slapp av litt også, ikke bare stress rundt for at alt skal bli superhyggelig. For det trenger ikke å være superhyggelig hele tiden, det kan jo bare være helt vanlig hyggelig litt også. Og ikke mas så fælt over hva du spiser. Kom igjen, gå deg en tur og senk skuldra. Og heiheihei, ikke no martyrspill over oppvask og vannhenting! Om du syns du gjør litt mer enn alle de andre, så si det heller og be om hjelp. Da blir det koseligere for alle.
Det ekke så farlig 