Arkiv | 11:43 am

Jakten på intetkjønn – det ekte mennesket

12 Apr

Her sitter jeg, i fred og ro, etter en lang fin tur med min kjære hund. Så logger jeg på litt, leser over noen nyheter og kommer over en artikkel som jeg kan lese med stor fornøyelighet. Jeg har lyst til å være veldig saklig og argumentere godt, men jeg har også rett og slett lyst til å le. Ganske høyt, og ganske lenge. For dette er latterlig, og helt bak mål. 

Mødre bør jobbe fulltid

Martine Aurdal mener her at vi skal ignorere kjønnet vårt. Kjempeidè altså, helt storveis! Hvem trenger forskjeller her i verden!? La oss bare blende alle inn i en stor masse, avle frem barn som er nøyaktig 50/50 maskuline/feminine i tankesettet sitt og som liker både dukker og bilbaner.

Jeg er fullstendig overbevist om at det finnes en fantastisk kjønnsforskjell. Selvfølgelig gjør det det. Jenter liker å leke med dukker fordi det appelerer til en kvinnes sterke senter for emosjoner og empati. En kvinnes største oppgave er å ta vare på sitt avkom, å leve med og rundt og for barna sine resten av sitt eget liv. En mann har sterkere senter for språk, logikk og rasjonalitet, samtidig som de er stekere fysisk bygget, og dette er fordi de skulle ut på jakt, hente materialer og beskytte sin egen flokk. De knytter seg også til barna sine, fordi evolusjonen er bygget på det grunnlaget at man er villig til å ofre sitt eget liv for å berge sine egne gener i den neste generasjonen. Dette er kanskje ikke spesielt romantisk, men det er sannhet. Alle andre arter lever slik den dag i dag, det er bare oss mennesker som har lekt oss litt på veien. Og veien har vært lang og rar, og mannen har undertrykket kvinnen, kvinnen har undertrykket andre kvinner, og undertrykkede kvinner har undertrykket andre kvinner. Hur-ra.

Noen kvinner fikk til slutt nok her i Norge, de demonstrerte litt og elsket sitt mensblod i offentlighet, og sørget for å få stemmerett, like rettigheter og gode muligheter. Takk for det – det mener jeg. Så lurer jeg på hva i helvete det var som skjedde. Når gikk vi fra «like rettigheter» til «allekvinnerbørværemenn»? Feministene i dag sutrer så fælt, og de har skapt en kjempeblest om hvor ille det er å være kvinne. I steden for å opphøye kvinnens rolle i samfunnet og ære alle de tingene vi er best på, så har de tråkket oss ned i gjørma og roper med sinte stemmer at det er urettferdig at de er født som kvinne. Det er, som man sier, ikke bra.

Personlig er jeg en sånn som elsker å være jente. Jeg liker å forbeholde meg retten til å grine av kliss og jeg verdsetter forskjellene mellom kvinner og menn høyere enn noe annet – mest fordi jeg veit at det ikke hadde vært no særlig til folk av meg om det bare var kvinnfolk rundt om kring her. Vi overanalyserer, overtolker, hvisker, tisker og griner, og jeg er så til de grader sikker på at enhver kvinne trenger en mann for å lære seg  litt om hvordan denne verden egentlig fungerer, akkurat som en mann trenger en kvinne for å lære seg familiære relasjoner og å ta vare på følelser. Jeg trives dessuten best med mannlige ledere i jobb- og studiesammenheng – rett og slett fordi mitt inntrykk er at de har bedre kontroll når det gjelder å lederegenskapene sine, det er langt mer hard jobbing, det er tydeligere krav og mye mindre albuing for å komme seg til topps. Jeg foretrekker mannlige leger ovenfor kvinnelige, men når det gjelder jordmødre og gynekologer vil jeg helst at de skal være kvinner. Hadde jeg vært i motebransjen, hadde jeg nok foretrukket homofile, feminine menn og kvinner som make-up artister og stylister, skulle jeg jobbet i nordsjøen hadde jeg helst sett for meg en mannemann eller en særs maskulin kvinne som min sjef. Og, for all del, skulle jeg på hundekurs hadde jeg foretrukket at instruktøren selv hadde erfaring med hund, det blir kriteriet der. Er det egentlig så stor forskjell? Det er faktisk ingen skam å foretrekke et kjønn over et annet i visse sammenhenger. Det er ingen skam.

Men altså, spørsmålet er nå engang hvorfor er det kjønnsforskjeller i samfunnet? Født sånn eller blitt sånn? «Blitt sånn!» roper feminister som Martine Aurdal. De skriker og skråler om at det ikke er naturlig. Og da spør jeg, jaha, når ble det sånn? Vi kan vel se forskjellige kjønnsrollemønstre så langt tilbake vi bare orker. Så hvis det har vært sånn i, la oss si, sekstifemtusen år, er det ikke litt urettferdig at feministene tar fra oss muligheten til å rope «Født sånn!» da? Fordi det ikke var sånn de første ti tusen åra, liksom. For det er der den faktiske forskjellen ligger. Femninistene mener at det er samfunnsbestemt hvordan vi tar på oss rollene nå til dags, altså «blitt sånn». Jeg mener at når man blir født inn i et rollemønster som har vart i tusenvis av år, ja for faen, da blir du faktisk «født sånn». La oss ikke glemme at vi forandrer oss med tiden. Gener blir byttet ut, styrket og svekket, og slik gjekk no dagan. 

Noen ganger er jeg temmelig sikker på at menn ikke føler seg truet av kvinner fordi de vet at det finnes en forskjell. Det er få menn som kunne tenke seg å leve et liv uten kvinner, og så og si alle menn er avhengige av en kvinnes omsorg – gjerne hele livet. Men vi kvinner, vi skal liksom føle oss truet, og være redd for at vi ender opp ubrukelige og uten verdi. Det er en absurd frykt. Årntli jentete. Det ekke menn som har skap den frykten, det er garantert no kvinnfolk. Og så begynte vi å bli redde, og psyken vår hjalp oss med å finne tegn og etterhvert ble vi underdanige i hundrevis av år fordi vi var så redde for at det var sant. Hva om kvinnene bare hadde ledd mannfolka i fjeset på sammen måte som de ville ledd av oss, når de ymtet frempå at vi «bare var kvinner for en manns formål». Da hadde nok mye vært annerledes. Det er på tide å ta ansvaret selv, og slutte å skylde på mennen som undertrykket oss. Når jeg tenker meg om, er det vel på tide å slutte å rote rundt i den gamle historien og begynne å se fremover. Hvor er det dere vil, dere selvantennelige feminister? Hvor?

Pippi du liksom.. Det skader ikke å la barnet utvikle sine naturlig egenskaper. Vi skal ikke tvinge guttejenter til å bli jentejenter, eller jentegutter til å bli guttegutter, men vi trenger heller ikke å presse så dramatisk den andre veien. Så om jentungen til Martine Aurdal kjøper push-up BH i sjetteklasse, blir en rosablogger og elsker Hello Kitty, hva så? Hva om hun velger å bli husmor etter at hun har fått sitt første barn? Den eneste som føler seg dårlig av det vil være hennes mor. Vi andre vil akseptere at hun har blitt den hun har blitt. Så slapp av, pust med nesa, for det ekke så himla farlig.

Oioioi, her ble det såklart mange meninger og mye engasjement. Egentlig orker jeg ikke å bli så veldig engasjert, jeg vil heller bare le av det og putte en finger i nesa og leve mitt fine, jentete liv. Jeg skal være hjemmeværende så lenge jeg kan med mitt barn. Det er det viktigste for meg. Det er min jobb. Hvorfor det skulle være en dårligere jobb enn noen annen, det får du spørre feministene om, for det har ikke jeg svar på. Husk nå det dere, at det ikke skulle vært et eneste mindreverdighetskompleks forbundet med å tjene mindre penger enn sin mann, fordi du gjør mer husarbeid en ham og bruker mer tid på barna deres – det er vårt største tap, at vi lever i en tid hvor vi har blitt pumpa til å tro at det er en dårlig status. I mine øyne er det en krevende og viktig jobb, og det er mitt ansvar å ta den. Og jeg gleder meg.

Hurra.