Å leve med oss selv på utsiden av oss selv mens vi er på innsiden av andre og oss selv.

Tenk over hvor mange ting du gjør i løpet av en dag som du gjør for andres skyld. 

Jeg blir mer og mer bevisst over hvordan jeg ser på verden. I dag har jeg innsett at vi stort sett lever utenpå oss selv – vi forsøker å se oss selv i andres øyne. Hele jævla tida. Og nå, nå er det nok for min del.

Jeg skal frigjøre meg selv! (Fanfare og dramatiske virkemidler!) Ikke fullstendig kanskje, for det er nok innmari kjekt å ha litt selvinnsikt også, men tenk å komme til det punktet hvor man rett og slett ikke bryr seg så fælt. Det må være det ypperste målet. For jeg orker ikke å gå rundt som et aspeløv lenger. Jeg gidder ikke mer dårlig samvittighet og kjipe følelser på bortkasta ting. Jeg vil bare puste og leve og  være bra nok og menneskelig og..og.. jeg vil ikke være med på forumer mere, jeg vil ikke lese flere «uansett hva du gjør så kan du bli bedre»-artikler i Dagbladet, jeg vil ikke ha flere «gjør dette og bli perfekt» og ikke mere liten skrift. Jeg holder på å krepere, og jeg gidder ikke å krepere fordi noen har fått meg til å tro at jeg ikke er bra nok. JEG ORKER IKKE MER! Dæven døttings, det var deilig å si. Jeg skrek det på en måte, for det er jo caps lock. Man ropeleser jo alle ord med caps lock. Deilig virkemiddel. ROPE MEREEE! Få det ut, for faen. Kom igjen dere, det er på tide å ta tilbake makta.

Jeg skal begynne å skrive musikk igjen. For min egen del. Alle låtene skal begynne i Amoll, om det er der jeg syns de skal begynne. Jeg skal drite i å bruke foundation, for jeg liker det egentlig ikke. Jeg skal tegne en tegning som jeg skal ramme inn og henge opp i leiligheten min, selv om den ikke blir så fin. Jeg skal bruke de klærne jeg har tilgjengelig og som jeg selv syns er ålreite – uten å tenke at «næh, det der ekke sæææli rock’n’roll, jeg må jo leve opp til imaget mitt.» Og nå vet jeg hvordan jeg skal klare å gjøre alle disse tingene.

For hva er det verste som kan skje? At noen andre ikke liker det så godt. Tenk på det! Det er det aller, aller, aller verste som kan skje! Og jommen sier jeg det, det er ikke ille i det hele tatt.

Hah – tenk så tåpelige vi er her vi går rundt å tilpasser oss hele tiden! Det er enkel psykologi at man leter etter aksept hos den gruppa man ønsker å være en del av, for det er trygghet i nummer, ikkesant. Det er bare det at det har gått litt over styr her i gården. Vi kan ta det ned noen hakk, gett.

Nå skal jeg begynne å kose meg igjen. Finne frem litt sunn galskap, leke mye mer. Jeg skal gi mitt aller beste for å bare være meg. Jeg har jo årna meg alt det viktige jeg trenger her i livet – en flott kjæreste som skal bli far til mitt barn! Det er jo det en forelskelse er til for, å enkelt kunne tilpasse seg en annen person, blomstre opp i alle sine gode sider og i tillegg bare legge merke til det gode hos den du er forelska i. Så går forelskelsen over, og man kan slappe av igjen. Da bør grunnsteinene for et forhold være lagt, og er de gode nok så tåler det en promp og en slækk bomullstruse. Det der har jeg fiksa meg, så nå er det på tide å finne meg sjæl litt her, ikke bare leve i den jeg har lyst til å være, eller den jeg tror at jeg bør være hvis jeg prøver å sette meg inn i andres hoder.

Vi skal ikke glemme å sette stas på hverandre altså, men vi trenger ikke å leve for nittenhundre «venner» på facebook, de i køen bak oss i butikken eller naboene. Vi kan tilpasse oss og streve litt mot de som fortjener at vi tilpasser oss og strever litt, og det skal være gjensidig. For alle de andre kan vi jo bare slenge på krøllene og ta oss en vaffel.

For en deilig innsikt! Dette er virkelig nyttig kunnskap om livet. Det er utrolig hva man kan lære seg av å koble seg selv litt ut av samfunnet en stund, slik som jeg har gjort nå. Jeg er jo ikke i hverken jobb eller studie, og har ikke vært det på et år. Fy søørn så mye jeg har lært om verden, om samfunnet, om meg selv. Jeg har rett og slett brukt mine evner til refleksjon til å forstå så mye mer, og jeg tror jeg har kommet dit de fleste ikke kommer før de er i førtiåra (om de noen gang kommer dit), når det gjelder holdepunkter i livet, selvfølelse og aksept. Det er fordi jeg har hatt tid. Og mulighet. Det ekke no morro å gå rundt sånn som jeg har gjort alltid – og grunnen til at jeg gjør det er særdeles lite hyggelig. Men man kan alikevel lære av seg selv, uansett hvor man er. Det har jeg bevist. Og jeg skal aldri tvile på det. Ingen ting er bortkasta. 

Denne har jeg klistra på døra til dass, fordi den får meg til å smile.

Jeg forsøkte meg forresten på en kjempeutfordring her forleden. Jeg inviterete syklubben min hjem til meg, og tidligere ville jeg ha vaska leilighete, rydda den og gjort den fjong og fin (jeg er ganske god på innredning og interiør) og servert hjemmebakte boller. Så i tråd med min egen, nylig funnet filosofi, bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle rydde noe særlig, og spesielt oppvaska skulle stå. Dette er jenter som ikke har vært hjemme hos oss før, og setninga «hva vil de tro om meg om jeg har det så rotete?» gikk gjennom hodet mer enn èn gang, for å si det sånn. Jeg bestemte meg også for å ikke unnskylde noe av rotet eller de manglede bollene. Da dagen kom så tok jeg riktignok oppvaska. Jeg rydda ikke noe særlig, og jeg handla ikke inn noe til servering. Da jentene kom, sa jeg ikke «sorry for alt rotet», så den klarte jeg. Med glans. «Sånn er det hos oss», sa jeg isteden. Jeg hadde te og kaffe stående i skapet, og bød alle sammen på te. Det var hyggelig. Jeg sa også at jeg hadde tenkt å bake boller, men at det ikke ble noe av, så jeg klarte ikke helt å la være å unnskylde det heller. Der har jeg nok litt å jobbe med. Det er jo innmari hyggelig å kunne by på noe, så det kan godt hende jeg gjør det neste gang. Poenget var bare å se hvordan det gikk om jeg inviterte noen inn i et «rotete» hus, uten duftende hjemmebakst og uten å unnskylde eller bortforklare det. Det er vanskeligere enn man skulle tro, men jeg ser at det er mulig å komme dit.

Prøv det selv! Det er ganske deilig. Litt strevsomt helt i starten kanskje, men med litt øving så blir det nydelig.

Hurra for hurraets skyld.