Dritærlig interiør, del II.

Velkommen tilbake!

I dag skal jeg slippe dere inn i mitt vakre hjem. Her er alt på stell, alt er systematisert og organisert, og det ligger utrolig mye arbeid, følelser og penger i innredning og utførelse. Jeg er ekstremt opptatt av å holde det rent og ryddig rundt meg til alle tider, og vasker daglig huset mitt mellom morgenens treningsøkt og rawfoodlunsjen. Det er veldig viktig for meg at flest mulig liker hvordan det ser ut inne hos meg, og jeg jobber aktivt for å få hjemmet mitt på trykk i et interiørmagasin. Jeg bytter jevnlig ut innredning og møbler for å følge trenden, og simpelthen elsker alt som er i vinden. Det er så utrolig viktig å følge med, ellers kan man jo gå glipp av noe. Personlig syns jeg det er viktig å kle seg etter innredningen også, slik at man matcher sitt eget hjem. Mange moteguruer glemmer dette, og da blir helheten litt uferdig – det jobber jeg hardt for å unngå. Trend er gøy – yey. Alt er fair trade og økologisk, naturligvis. Ingen ting er så klart fra Ikea. Siden jeg betrakter min egen kropp og klærne mine som en del av interiøret, vil jeg bare legge til at jeg syns det er direkte kvamende og provoserende med småbarnsmødre som ikke tar vare på seg selv og hjemmet sitt. Vi går tross alt rundt hele dagen hjemme uten å gjøre noen ting, så det kan forventes at hus og hjem er i nydelig stand, så vel som kropp og sjel. Hos meg er det en selvfølge.

Dette er det første som møter øyet når dere entrer mitt vakre hjem. Entre i nydelig gulfarge, knagg med ender som spiller trompet og utsikt rett i dass. Smart løsning å ha  knaggene såpass lavt at alle jakkene subber nedi den ene skohylla vi har, som i tillegg er av plast. Flott, velbrukt rullegardin fra ukjent tiår som dekor i hjørnet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Klassisk britiskinspirert hall med stilig skyvedør med messingdetaljer og andre praktiske løsninger for designerklær av rang.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Femtitallskjøkken i flatterende grått, moderne fliser med spennende valg av belysningskilde. Kronisk sjarmerende vindu, beskjeden benkeplass og solid vask i hipp krom. Muligheter for å gjøre en god og grundig oppvask mens man titter over til naboen. God veksling mellom solide materialer, her har du alt fra trebenk, flis og solid kjøkkenplate i eksotisk stein. Lyng på utsiden bidrar til ekstra dybde og gir det hele et naturlig preg.

Detaljbilder av kjøkkenet:

Solid benkeplate i heltre. Slitesterkt som satan.

Dyp utslagsvask med praktisk og ergonomisk utformet tørkeanretning for f.eks. ren oppvask eller kartong til tørk

Laminat i matchende design. Fargen skjuler støv og smuler godt. Utdrag fra gulvlist.

Utfordrende skapplass uten behov for systematisering av noe slag.

Flotte ugler i trendy farger over nedgang til kjeller via kjøkken.

Dette kjøkkenet er et eldorado for hobbykokker som liker å gjøre ting både utfordrende og uoversiktlig for seg selv. En retro komfyr står klar til din disposisjon, for å trylle frem de lekreste retter.

 Kjøkkenet dyrker kreativ stemning. Kjøleskapspoesi.

Videre i dette stilsikre og sammensatte hjemmet finner vi peisestuen. Flott åpen løsning, med skipsgulv og måker i vinduet. Noe utfordring i henhold til renhold og inntrykk av å ha blitt ryddet, ellers svært sjarmerende. Modig innredet med kombinasjon av kunst av Vebjørn Sand og høydemåler med soppindikator i stoff. Muligheter for å ligge mye og ofte på gulvet, gjerne med et spedbarn. Noe slitasje som lukter gulp.

Flott spisestueavdeling med sjøutsikt. Lite brukt, fordi eventuelle spedbarn ikke kan sitte enda. Kan ikke barnet sitte ved bordet, får familien sitte på gulvet. Se bilde over.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Behagelige stoler ved peis bak dør. Flotte barneklær utover gulvet gir en spennende og leken kontrast. Stolene er ment som en plass for mammaer og pappaer til å hvile seg, så de er også lite brukt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Behagelig overfylt skjenk. Muligheter for oppbevaring av vinflasker på toppen. Kjekk å oppbevare bl.a. bodylotin, stellebag og enebær i vinglass.

Detalj av sur ku, dødninghode og Boston-maleri.

Kvalitetsrugg med estetisk pinne, tidligere hentet inn som ved. Adoptert av hunden, og flyttet rundt om kring i huset.

Detaljbilde av verdifull kvist.

Utrolig søt baby, som bare sover og ikke krever noen ting, slik at beboere kan bruke tiden sin på andre, og mer nyttige, ting.

Frekk og forførende husmor, proppet med energi og egenpleie, veltrent og estetisk på topp i lekre klær med gulp og diverse.

Sånn omtrent, i alle fall.

Reklame

Pupper og et årntli ammeinnlegg.

Jeg elsker å amme. Og jeg gjør det hvor som helst. Jeg tenkte at jeg kanskje ville synes det var litt rart å slenge frem puppen både her og der, men det gjør jeg ikke. Overhodet ikke, faktisk. Kanskje litt i overkant lite, til tider. Babyen er sulten – heppa av med klærne pupp i det fri. Jeg har virkelig ingen betenkeligeheter med det – på bussen, på kjøpesenteret, ved middagsbordet hos svigers, på en benk i en begravelse. Jeg bare gjør det, som det mest naturlige i verden.

Om du har hatt en drøm om å få et glimt av min pupp, så er dette tida for et kaffebesøk. Eller du kan bare lese litt videre.

Amming er dritbra for babyen – det beste faktisk. Det er det beste for mammaen også, så fremt den er relativt problemfri. Det ekke barebare å amme, men det er verdt å jobbe hardt for det. Jeg husker de første døgnene – yndige jomfruknopper som skulle utsettes for et nyfødt barns hunger – en fersk mor med krøllede tær, tårer og frustrasjon. Babyen min var sulten, jeg hadde ikke melk, men suge skulle den, med alle krefter og med livet som innsats (bokstavelig talt). Ingen søvn, bare en desperat kamp for å få den helvetes melkeproduksjonen i gang. Da jeg våknet opp den tredje dag, så var jeg Dolly Parton. FOR en lettelse. Serr, titsa sto ut – hadde jeg løpt deg ned hadde du fått alvorlige blåmerker. Jeg ropte til Bernhard at nå, nå skal du endelig bli mett, la ham til brystet (les: dytta en kembopupp i fjeste hans), han tok utfordringa, sleit som bare det med å få tak (det ekke så lett når det sprenger på den måten skal jeg si deg!) og så fossa det på med nydelig flott deilig melk. Og Bernhard ble mett. Da var det verdt hver bitre tåre og alle tåkrøllskalorier som var ofret. Joda, jeg var sår og øm og hadde satans vondt, men barnet mitt ble mett. Mett, fornøyd og mett. Og jo, også ble han mett. Endelig. Mett.

Bare slapp av, etter et par uker blir man herda. Ah.

Grepa kar.

Jeg husker at jeg i starten var veldig opptatt av at babyen min fikk et riktig grep, at ammeteknikken vår fungerte og at alt var så korrekt som mulig – fra mitt ellers veldig gode opphold på barselavdeliga på Fredrikstad sykehus var det en gammal røy av en jordmor som glefsa til meg da jeg satt å tukla med pupp&baby at «Det der er feil. Akktiviser bebbien din, han skakke barre ligga der å kose seg, og dessuten må du bruke ammeputa vi har her på avvdelinga!». Å slenge rundt seg med sånne kommentarer til en nyfødt familie er ikke noe særlig.  Puppene mine brant, jeg grein av smerte, jeg hadde knapt holdt en baby i hele mitt liv, jeg var blitt mamma for tre timer sida, gutten hylte og jeg forsøkt å manøvrere frem noe som kunne minne om  «korrekt» amming. Jeg prøvde meg frem, naturligvis, og så kommer det der.. Pføy. Man er LITTE.GRANNE.SÅRBAR. Heldigvis fikk jeg god hjelp av ei anna jordmor utover kveden, selvtilliten steg og jeg fikk en real dose god og konstruktiv hjelp.

Da morgenen kom, trosset jeg og min velse familie gamlerøyas sure kommentar om at vi ikke måtte reise hjem før amminga var etablert. Hjem dro vi dagen derpå, og vel hjemme fikk vi dreisen på amminga vi. Nå er det en drøm å amme. Sukk. Og hva ammestilling angår, så skal jeg bare nevne at faktorene pupp og diende baby kvalifiserer som amming, om man står på huet, ligger eller bærer babyen i sjal. Finn din egen stil. Det er bra nok. Øm og sår er man likevel, det går seg til.

Det finnes noen myter om amming som ikke stemmer (takkoglov) som at man plutselig kan miste melka og at langvarig amming gir hengetits. Jeg anbefaler å ta en titt på ammehjelpens hjemmeside for artige fakta og korrekt informasjon. Det er en fabelaktig nettside drevet av skikkelige fagfolk som garantert har hatt puppa mer på utsiden enn på innsiden av genseren  og der finner du svaret på det meste innen amming og morsmelk. Jeg er fan av ammehjelpen, og fronter mer enn gjerne amming. Allikevel er det viktig for meg å få sagt at om du ikke blir noen superammer, så er det også helt greit. Slapp a», det blir bra folk av flaskebarn også, man skakke ofre liv og helse for å amme. 

Vel, tilbake til meg sjæl og livet på Jeløya – her har vi kommet dit at han liksom skal ha litt grøt og denslags. Vi har begynt litt, med smaksprøver her og der, og det hender at jeg i god tro lager en flott porsjon med grøt eller grønnsaksmos. Han spiser seg et par skjeer, men det er nok. Min drøm om at kveldsgrøt skulle gi opphav til time på time med deilig søvn gikk i vasken med restene. Jaja. Det får gå. Fordelen er at nattamming er The Tits, et mer verdifult øyeblikk skal jeg lete lenge etter. Man blir dessuten trøtt av å amme, og det er så herlig å bare døse av og sovne ved siden av LilleErteVenn. Guri, som jeg nyter det. Blir litterannetrangt da, med mann på tvers, leonbergerbostonterrier, baby og meg sjæl, men pytt sann. Det er bare nå jeg har muligheten til dette. Jeg legger sjeldent Ert tilbake i senga si når han har fått mat om natta. Det er så stas. Dessuten tror jeg på nærhet, og kommer gærris til å opprettholde denne samsovinga i mange måneder fremover. (Jeg er en sånn en som bærer også. Og trøster. Og bysser, koser og stopper bilen for å holde hånda littegranne.)

Det er behovet for nattamming fra min side som gjør at jeg ikke er særlig klar for fest og morro for tida. Alkoholinntak er ikke verdt styret med brystspreng og pumping, men jeg skal forsøke å samle opp krefter til å fikse en natt på spa med ektemannen min. Det er sunt for forholdet vårt, og ved å bare dra på bryllupsreise i èn natt gjør vi det nokså enkelt for oss selv med tanke på vårt vakre avkom og hans behov også.

Bare for å nevne det; Resultatet av kombinasjonen behovet-for-mer-mat og vil-ikke-spise-grøt-enda er dritbra puppestell. Har plenty  mat. Flinke kroppen. Yoghurtis som premie. Hurra.

Hvor lenge jeg kommer til å amme veit jeg ikke enda. Det blir litt spennende å se. Jeg tipper sånn rundt året er passende. Er tross alt evolusjonist, og mener at tenner, fordøyelsessystem om evnen til å si «Jeg er sulten»  med ord er en sterk nok indikasjon på at det er på tide med fast føde. Det er hensiktsmessig at avkommet kan overleve uten moren så tidlig som mulig (joa, skjønner at man ikke fullammer i fireårsalderen), og sier som mormor; «Du har amma for lenge når du kan stille spørsmålet «Skarru ha pupp eller bannan?» og forvente et svar.

Bjørn pleier å si at han er invadert av ammeinnlegg. Jeg legger’em fra meg overalt. Er et rotehue. Han har et poeng. Nå legger jeg et fra meg her også.

Bob er forresten helt vill etter gulp. Veit, dritekkelt. Dog, praktisk.

Fred!

Slitsomme feminister og behovet for sitronbrus.

Nå har de begynt igjen. La meg få lov til å introdusere dere for en viktig sak innen feminismedebatten – de finnes to typer feminisme:

1. Likhetsfeminisme.

2. Forskjellsfeminisme.

La oss bare avklare dette til verdens ende; jeg er forskjellsfeminist, ikke antifeminist. Jeg elsker jo å være kvinne. Men jeg kan ikke fordra likhetsfeminismen. 

Likhetsfeministene går rundt i røde strømper, sprenger seg sjæl med jevne mellomrom, kjører traktor mens de hater at de ikke er menn. De hater menn, mannlig makt, mannlige egenskaper og mannlige menn, men elsker kvinner med mannlig makt, kvinner med mannlige egenskaper og mannlige kvinner. Hver gang jeg ser en erkefeminist in action føler jeg med nedgradert, undervurdert og misforstått. Likhetsfeministene har gjort kvinner til et offer, og idolisert mannsrollen i den grad at alle kvinner burde være menn – men nøyaktig samme utgangspunkt, muligheter og evner. Kjønn spiller ingen rolle for likhetsfeministene, så lenger det er det mannlige.

Forskjellsfeministene setter pris på kvinnen som en kvinne. Kvinnen skal være feminin, har typiske kvinnelige egenskaper som empati og god forståelse av omsorg, være en god mor og leve i dynamikk med mannen. Kjønnene er like mye verdt, men de er forskjellige og disse forskjellene bør tas vare på og dyrkes. Det er distinkte forskjeller mellom mann og kvinne, og forskjellsfeministene ønsker å ta vare på disse, i tillegg til å verdsette dem. Ingen mann kan noen sinne erstatte en kvinne. Ingen kvinne kan erstatte en mann.

Vi skal være forskjellige, og vi skal sette pris på forskjellene.

Ta dere en sitronbrus og pust med nesa. Jeeze.

Fru Popcårni.

Har gifta meg! Dødsbra. Det er det nest kuleste jeg har gjort hittill i livet (det kuleste var fødinga), og jeg er særdeles fornøyd. Nydelig liten sermoni, akkurat passe fine blomster og kald pai og latterkrampe til lunsj. En god middag ble inntatt med familien, og jommen hadde vi ikke en sovende liten babyvenn hele bryllupsnatta også. Jeg gifta meg i Dr.Marten’s, og Bjørn tok barberinga sånn tre minutter før vi måtte dra for å rekke vår egen vielse. Det Perfekte Kaos.

Nå har det seg slik at jeg har giftet meg inn i en familie med lett gjenkjennelig etternavn. I Moss veit det fleste hvem Podhornyene er, og det skjer ikke sjeldent at jeg blir bedt om å hilse, gjerne fra folk jeg ikke aner hvem er. Jordmoren min under fødselen hadde tatt i mot en av ØrnØrns fettere dessuten, jordmoren min under svangerskapet hadde jobbet med svigermor (trur eg?), barnelegen til Ørnings er fastlegen til Bjørn og tilogmed tannlegen min ba meg hilse hjem til Poddisæne. Det er veldig hyggelig. ErtUlf von Åsm er nå den yngste Podhornyen og den første Podden i sin generasjon, og jeg er stolt over å ta min kjæres etternavn og føre det videre. Farvell frøken Økland, velkommen Fru Podhorny. Noen familier er det godt å giftes inn i, og denne familien er eksepsjonelt god på så mange vis. Så mye kjærlighet, så mange fjes og så mange gode holdniger og verdier. Jeg deler de med dem, og gleder meg til å vise verden at man fortsatt kan gifte seg ung og elske hverandre til man blir en skrukk med smil. Ingen ekteskap er perfekte, ingen mennesker er perfekte – man må ta et valg, og så må man stå for det. Når vårt forhold møter tøffere tider skal vi stå sammen, tro og tro og tro og tro – på oss selv, på valgene vi har tatt, på livet, på kjærligheten og på bedre tider – og gå videre, styrkede og med hevet hode og bankende hjerter.

Det er veldig lettvint i dag å bryte opp. Skilsmisser og separasjoner er stuereint nå, på tross av alt det vonde det fører med seg. Jeg har brukt mye tid på å fundere på om mennesket egentlig er ment til å leve trofast. Jeg har ikke svaret som gjelder for menneskeheten, men jeg kan svare for meg selv – og for min del er svaret ja. Det holder med en.

Vi må være litt unge og naive, for uten trua kommer man ikke særlig langt. Jæddæ, det kommer dårlige tider, men hei – de tidene vil komme uansett hvilket forhold du er i, så hvorfor ikke bare stå de ut og holde sammen? Og heihei, ingen skal være ulykkelige i et ekteskap, det er ikke det jeg mener. Man skal ikke finne seg i hva som helst av prinsipp,  for noen bør ikke holde sammen. Det ganger ingen å være i et forhold hvor samlivet ikke fungere og trivselen er på bunn, men om disse ynkelige ekteskapene noen gang har hatt den gnisten som mitt forhold har nå, så skal det være mulig å arbeide seg frem til litt livsglede igjen. Vold, både fysisk og psykisk, er uakseptabelt, men alt annent kan tilgis og, på sikt, styrke et forhold. Til og med utroskap, men da må man se ann situasjonen litt. Ingen ting er sort/hvitt. Takk og lov.

Jeg har et nyttårsforsett og greier! Bare ett, da;

Lek mer! 

Gleder meg.

For øvrig kan jeg nevne at vi enda ikke har konstante søvnrutiner her i huset. Det vi derimot har, er tannfrembrudd, dødssjuke ektemenn med brokk i hele sjela offaseg, villhund og fyr i peisen.

Mvh. Den Ferskeste fru Podlesrup.