Nå har de begynt igjen. La meg få lov til å introdusere dere for en viktig sak innen feminismedebatten – de finnes to typer feminisme:
1. Likhetsfeminisme.
2. Forskjellsfeminisme.
La oss bare avklare dette til verdens ende; jeg er forskjellsfeminist, ikke antifeminist. Jeg elsker jo å være kvinne. Men jeg kan ikke fordra likhetsfeminismen.
Likhetsfeministene går rundt i røde strømper, sprenger seg sjæl med jevne mellomrom, kjører traktor mens de hater at de ikke er menn. De hater menn, mannlig makt, mannlige egenskaper og mannlige menn, men elsker kvinner med mannlig makt, kvinner med mannlige egenskaper og mannlige kvinner. Hver gang jeg ser en erkefeminist in action føler jeg med nedgradert, undervurdert og misforstått. Likhetsfeministene har gjort kvinner til et offer, og idolisert mannsrollen i den grad at alle kvinner burde være menn – men nøyaktig samme utgangspunkt, muligheter og evner. Kjønn spiller ingen rolle for likhetsfeministene, så lenger det er det mannlige.
Forskjellsfeministene setter pris på kvinnen som en kvinne. Kvinnen skal være feminin, har typiske kvinnelige egenskaper som empati og god forståelse av omsorg, være en god mor og leve i dynamikk med mannen. Kjønnene er like mye verdt, men de er forskjellige og disse forskjellene bør tas vare på og dyrkes. Det er distinkte forskjeller mellom mann og kvinne, og forskjellsfeministene ønsker å ta vare på disse, i tillegg til å verdsette dem. Ingen mann kan noen sinne erstatte en kvinne. Ingen kvinne kan erstatte en mann.
Vi skal være forskjellige, og vi skal sette pris på forskjellene.
Ta dere en sitronbrus og pust med nesa. Jeeze.
Det ekke så farlig 
Les «Likestillings-lykke» (utgitt i 2012) 🙂
Word!
JA! Jeg ble så glad da jeg kom over dette innlegget for jeg opplever stadig å bli satt i bås med en gang jeg nevner at jeg ser på meg selv som feminist. Det er nettopp verdsettelse av forskjellene vi bør være ute etter, likestilling betyr jo ikke at alt skal være likt, men at det skal være likt stilt.
Hei. Jeg synes kanskje du har litt grunt syn på feminisme. Muligens er innlegget ironisk, men jeg leser det ikke ironisk, og derfor virker det som om du ærlig talt mener at feminisme er knyttet til «overfladiske egenskaper» – dvs hvordan det ene ser ut, oppfører seg og kler seg/ter seg.
Jeg tror kanskje du har et stereotypisk bilde av feministene som på 60-, 70- og 80-tallet stå i front og kjempet fram rettigheter for kvinner.
For det er jo det feminisme har dreid seg om. I nyere tid, i en overgang til de moderne samfunn, har det vært et utgangspunkt at det ene kjønnet, mannen, har et helt andre rettigheter til det politiske, økonomiske og sosiale liv enn det andre kjønnet, kvinnen.
Fanesakene har vært mange, alt fra lik stemmerett, lik rett til utdanning, lik lønn for likt arbeid, til kvinnepolitiske saker som rett til abort, fødselspermisjon, samt ikke-diskrimerende lovverk og et omfattende arbeid mot vold i hjemmet og seksualisert vold.
Jeg tror at det du kaller «likhetsfeminisme» kanskje bare grunner i at de sterkeste aktivistene, som man vel også kan si ofret mye for å få igjennom disse viktige, prinsipielle sakene, rett og slett måtte gi slipp på en del av sin kvinnelighet for å bli hørt.
Jeg kan levende forestille meg at en søttitallsmann i en viktig samfunnsposisjon i møte med denne «forskjellsfeministen» du beskriver, med all sin kvinnelighet, dessverre ikke ville ha vært utstyrt med et tankegods til å høre etter hva denne forskjellsfeministen har å si. Så kanskje måtte man ofre noe av sin kvinnelighet…?
I dagens samfunn kan man i mange situasjoner samvirke helt uten å forholde seg til det ytre, men jeg tror dessverre vi ikke er helt «der» ennå. Det er fremdeles «kvinnesaker» på agendaen, og heldigvis er det mange modige kvinner, av både den ene og den andre kategori, som ønsker å kjempe for disse.
Og som om ikke det var nok; når du skriver at omsorg er en typisk kvinnelig egenskap, betyr det at jeg som mann ikke har samme forståelse for det å drive omsorg? Er dette egenskaper jeg må tilegne meg, som kvinner naturlig har? Det kan jo hende at du vil se at flertallet av dagens menn som blir pappa for første gang vil score dårligere på en tenkt «omsorgstest» enn flertallet av førstegangsmammaer. Men er det iboende egenskaper, eller skyldes det at dagens foreldregenerasjon, både meg og deg – hvis jeg har forstått din bakgrunn rett – ble født inn i og vokste opp i et samfunn med mer klassiske kjønnsroller.
Det er jo ikke alltid politiske vedtak som angår likestilling allerede neste dag endrer folk flests adferd.
Lykke til med bloggingen! (Jeg kom over den da et innlegg ble delt på FB, for øvrig)
Hei! Takk for bra svar!
Dette innlegget er helt grunt som du sier – det var mest ment som et overfladisk opplysningsinnlegg til noen spørsmål jeg har fått et par ganger.
Jeg satte det på spissen for å få tydeliggjort forskjellen mellom de to typene, ikke for å være usaklig (eller ironisk. Var ikke det.)
Leste en innlegg i Morgenbladet (husker ikke hvem som skrev det), og fikk endelig noen begreper knyttet til hva det er jeg har å si.
Har skrevet et mye lenger innlegg et sted om det der, som er meget bedre formulert og ikke så usaklig.
Og, bare for å svare på spørsmålet ditt, så tror jeg ikke at pappaer er dårlige på omsorg (naturligvis ikke, man tar vare på sine videreførte gener så godt man kan) – jeg mente det mer på samme måte som at en skikkelig fysisk sterk kvinne ikke vil kunne bli like fysisk sterk som en mann fordi hun er kvinne og har en kvinnelig fysikk, på samme måte som en mann kan utvise tilstrekkelig god omsorg, men at kvinnen alikevel har en fordel fordi disse sentrene er mer utvilket i den kvinnelige hjernen. Menn har bedre forståelse for logikk feks, kvinner har best finmotorikk.
Det er dette som er så spennende med den nyeste forskningen – med fMRI kan man se hvilke deler av hjernen som aktiveres i gitte situasjoner. Jommen er det forskjeller!
Har selv nylig fått en baby, og pappaen er fenomenal. 🙂
All ære till forskjellsfeministene.
De står det respekt av. Å si; Jeg vil ikke sveise, jeg vil ikke fikse motorer, jeg vil ikke bruke mororsag, jeg vil ikke lyge folk huden full fra en talerstol. MEN, Jeg krever å være like mye verdt som de som gjør det. Som våger å si «Kvinner og menn er, og skal være ulike» Men er allikevel like verdifulle, Uten den ene, dør den andre ut.
Likhetsfeministene der i mot. Har kun med hevn å gjøre, Etter hva jeg har sett. Og jeg har vokst opp med mannshaterne «Ottar» i gatene. Tråkk ned alt som sier noe bra omm en mann. Og knus alt som kan minne om å gjøre kvinner kvinnelige.
Bare se på reklamene som driter ut menn. Ikke en kjeft som reagerer. Snu reklamen og helvete bryter løs. En kvinnelig sjef klapser en mannlig ansatt bak i alles påsyn; 0oh kuuult. En mannlig sjef klapser en kvinnelig ansatt bak… vips. Han er ruinert, skilt, barnløs, og i fengsel.
Heldigvis er det noe bedring nå. Etter at diverse organisasjoner har laget bråk. Men det var en stund nesten umulig å finne kjønns-spesifikke leker til barna. Prinsessa ville ha rosa. Poden ville ha blått. De fikk gult, hvitt, eller svart. Heldigvis har tingene dreiet litt vekk i fra mannejentene, så nå har prinsessa rosa sykkel, Sykkelhjelm, spark, rullebrett, rulleskøyter og PC. Nabojenta har rosa quadbike. Som er flittig brukt av to rosa 12åringer under våkent tilsyn av en gul pappa.
Herlig – da deler vi syn. Dualismen lenge leve!