Jeg elsker å amme. Og jeg gjør det hvor som helst. Jeg tenkte at jeg kanskje ville synes det var litt rart å slenge frem puppen både her og der, men det gjør jeg ikke. Overhodet ikke, faktisk. Kanskje litt i overkant lite, til tider. Babyen er sulten – heppa av med klærne pupp i det fri. Jeg har virkelig ingen betenkeligeheter med det – på bussen, på kjøpesenteret, ved middagsbordet hos svigers, på en benk i en begravelse. Jeg bare gjør det, som det mest naturlige i verden.
Om du har hatt en drøm om å få et glimt av min pupp, så er dette tida for et kaffebesøk. Eller du kan bare lese litt videre.
Amming er dritbra for babyen – det beste faktisk. Det er det beste for mammaen også, så fremt den er relativt problemfri. Det ekke barebare å amme, men det er verdt å jobbe hardt for det. Jeg husker de første døgnene – yndige jomfruknopper som skulle utsettes for et nyfødt barns hunger – en fersk mor med krøllede tær, tårer og frustrasjon. Babyen min var sulten, jeg hadde ikke melk, men suge skulle den, med alle krefter og med livet som innsats (bokstavelig talt). Ingen søvn, bare en desperat kamp for å få den helvetes melkeproduksjonen i gang. Da jeg våknet opp den tredje dag, så var jeg Dolly Parton. FOR en lettelse. Serr, titsa sto ut – hadde jeg løpt deg ned hadde du fått alvorlige blåmerker. Jeg ropte til Bernhard at nå, nå skal du endelig bli mett, la ham til brystet (les: dytta en kembopupp i fjeste hans), han tok utfordringa, sleit som bare det med å få tak (det ekke så lett når det sprenger på den måten skal jeg si deg!) og så fossa det på med nydelig flott deilig melk. Og Bernhard ble mett. Da var det verdt hver bitre tåre og alle tåkrøllskalorier som var ofret. Joda, jeg var sår og øm og hadde satans vondt, men barnet mitt ble mett. Mett, fornøyd og mett. Og jo, også ble han mett. Endelig. Mett.
Bare slapp av, etter et par uker blir man herda. Ah.
Grepa kar.
Jeg husker at jeg i starten var veldig opptatt av at babyen min fikk et riktig grep, at ammeteknikken vår fungerte og at alt var så korrekt som mulig – fra mitt ellers veldig gode opphold på barselavdeliga på Fredrikstad sykehus var det en gammal røy av en jordmor som glefsa til meg da jeg satt å tukla med pupp&baby at «Det der er feil. Akktiviser bebbien din, han skakke barre ligga der å kose seg, og dessuten må du bruke ammeputa vi har her på avvdelinga!». Å slenge rundt seg med sånne kommentarer til en nyfødt familie er ikke noe særlig. Puppene mine brant, jeg grein av smerte, jeg hadde knapt holdt en baby i hele mitt liv, jeg var blitt mamma for tre timer sida, gutten hylte og jeg forsøkt å manøvrere frem noe som kunne minne om «korrekt» amming. Jeg prøvde meg frem, naturligvis, og så kommer det der.. Pføy. Man er LITTE.GRANNE.SÅRBAR. Heldigvis fikk jeg god hjelp av ei anna jordmor utover kveden, selvtilliten steg og jeg fikk en real dose god og konstruktiv hjelp.
Da morgenen kom, trosset jeg og min velse familie gamlerøyas sure kommentar om at vi ikke måtte reise hjem før amminga var etablert. Hjem dro vi dagen derpå, og vel hjemme fikk vi dreisen på amminga vi. Nå er det en drøm å amme. Sukk. Og hva ammestilling angår, så skal jeg bare nevne at faktorene pupp og diende baby kvalifiserer som amming, om man står på huet, ligger eller bærer babyen i sjal. Finn din egen stil. Det er bra nok. Øm og sår er man likevel, det går seg til.
Det finnes noen myter om amming som ikke stemmer (takkoglov) som at man plutselig kan miste melka og at langvarig amming gir hengetits. Jeg anbefaler å ta en titt på ammehjelpens hjemmeside for artige fakta og korrekt informasjon. Det er en fabelaktig nettside drevet av skikkelige fagfolk som garantert har hatt puppa mer på utsiden enn på innsiden av genseren og der finner du svaret på det meste innen amming og morsmelk. Jeg er fan av ammehjelpen, og fronter mer enn gjerne amming. Allikevel er det viktig for meg å få sagt at om du ikke blir noen superammer, så er det også helt greit. Slapp a», det blir bra folk av flaskebarn også, man skakke ofre liv og helse for å amme.
Vel, tilbake til meg sjæl og livet på Jeløya – her har vi kommet dit at han liksom skal ha litt grøt og denslags. Vi har begynt litt, med smaksprøver her og der, og det hender at jeg i god tro lager en flott porsjon med grøt eller grønnsaksmos. Han spiser seg et par skjeer, men det er nok. Min drøm om at kveldsgrøt skulle gi opphav til time på time med deilig søvn gikk i vasken med restene. Jaja. Det får gå. Fordelen er at nattamming er The Tits, et mer verdifult øyeblikk skal jeg lete lenge etter. Man blir dessuten trøtt av å amme, og det er så herlig å bare døse av og sovne ved siden av LilleErteVenn. Guri, som jeg nyter det. Blir litterannetrangt da, med mann på tvers, leonbergerbostonterrier, baby og meg sjæl, men pytt sann. Det er bare nå jeg har muligheten til dette. Jeg legger sjeldent Ert tilbake i senga si når han har fått mat om natta. Det er så stas. Dessuten tror jeg på nærhet, og kommer gærris til å opprettholde denne samsovinga i mange måneder fremover. (Jeg er en sånn en som bærer også. Og trøster. Og bysser, koser og stopper bilen for å holde hånda littegranne.)
Det er behovet for nattamming fra min side som gjør at jeg ikke er særlig klar for fest og morro for tida. Alkoholinntak er ikke verdt styret med brystspreng og pumping, men jeg skal forsøke å samle opp krefter til å fikse en natt på spa med ektemannen min. Det er sunt for forholdet vårt, og ved å bare dra på bryllupsreise i èn natt gjør vi det nokså enkelt for oss selv med tanke på vårt vakre avkom og hans behov også.
Bare for å nevne det; Resultatet av kombinasjonen behovet-for-mer-mat og vil-ikke-spise-grøt-enda er dritbra puppestell. Har plenty mat. Flinke kroppen. Yoghurtis som premie. Hurra.
Hvor lenge jeg kommer til å amme veit jeg ikke enda. Det blir litt spennende å se. Jeg tipper sånn rundt året er passende. Er tross alt evolusjonist, og mener at tenner, fordøyelsessystem om evnen til å si «Jeg er sulten» med ord er en sterk nok indikasjon på at det er på tide med fast føde. Det er hensiktsmessig at avkommet kan overleve uten moren så tidlig som mulig (joa, skjønner at man ikke fullammer i fireårsalderen), og sier som mormor; «Du har amma for lenge når du kan stille spørsmålet «Skarru ha pupp eller bannan?» og forvente et svar.
Bjørn pleier å si at han er invadert av ammeinnlegg. Jeg legger’em fra meg overalt. Er et rotehue. Han har et poeng. Nå legger jeg et fra meg her også.
Bob er forresten helt vill etter gulp. Veit, dritekkelt. Dog, praktisk.
Fred!
Det ekke så farlig 