Spennende ting som man ikke kan noe om

Ohlala – her skjer det saker og ting i kulissene, dere!

«Det ekke så farlig» skal ta et nytt steg, for nå har jeg satt et kløktig datahode på saken for å flytte bloggisen over til en plass med sitt eget vesle domene. Det gir meg litt større frihet, og antakeligvis litt mer hodebry. Nå prekær vi!

Om et par dager er vi altså oppe og går (forhåpentligvis), men det vil ikke ha noen praktisk innvirkning for dere – her er det bare jeg som skal klø meg i hue, sukke oppgitt og ringe en venn – dere skal få forsette med skuldersenkning og latter og slike fine ting i prosessen.

Det bli et intervju med NRK Ukeslutt mot slutten av uka (nææ-æ, mot slutten av uka, altså?), og så vil jeg bare oppklare til dere som har spurt hvorfor jeg sånn litt vel arrogant har kommentert i mitt eget kommentarfelt at jeg har «hatt vett til å takke nei til God Morgen Norge» – jeg har altså influensa. Det er stas å bli oppringt på den måten, men den største seieren lå i det at jeg takka nei. Jeg var nødt til å tenke meg litt om – hva er viktig nå? Å være tvkjendis i fire minutter, eller å ta vare på meg selv og min lille familie? Det var ikke så enkelt å si nei, men det føltes veldig godt, veldig riktig. Jeg har alltid tenkt at om slike tilbud dukker opp, ja da finner man det i seg å dra. Og det gjør man sikkert også om man virkelig vil, så konklusjonen blir at jeg ikke egentlig hadde så lyst. Og det, det imponerte meg litt. Jeg har kommet dit hvor det ikke er så farlig for min del å stille opp i et av Norges mest sette TVprogrammer, og det er et formidabelt steg i riktig retning. Sjansen går fra meg, og det er helt i orden denne gangen. Jeg må ikke stille, jeg behøver ikke den oppmerksomheten, jeg føler ikke at jeg går glipp av noe viktig – det er en herlig følelse, totalt smud McSmudface – altså veldig bra. Jeg har kommet litt lenger på vei i min egen filosofi med dette i dag, og har kost meg med tanken «Jeg behøver ikke drive rovdrift på meg sjæl for å være litt på TV. Alt jeg trenger har jeg her i hjemmet mitt.» Lille ErteVenn hoster og sutrer litt, bjørnen min er like sjuk som jeg, og  det er her jeg trengs og trenger å være i dag. Og i morgen. Og sannsynligvis på fredag også.

Altså er årets influensa over oss, så her er vi tett om kapp, sover på skift og går inn for å være premiumkonsumenter av youghurtis for en stakket stund. I dag har jeg til og med gjort et intervju i all min influensaprakt – da journalisten dukket opp en time før avtalt var det i alle fall ingen filter på plass mellom virkelighet og tilgjorthet, så jeg stilte opp i pysj og tøfler i mitt rotehus med latterkrampe og snørr.

Har tenkt på å bare nevne at om noen av dere har lyst til å dele bilde av hverdagshjemmet deres med meg og oss andre, så vil jeg veldig gjerne se. Jeg så VG hadde gjort det samme, og ble helt varm i sjela av alle de fine hjemmene (..og ikke fullt så fine hjemmene, hybelgutta!), og dere skal vite at jeg oppfordrer dere alle til å blogge om, sende inn eller bare nyte selv, deres egne hjem. Så kom igjen, slipp oss inn. Send inn til meg, renate.oekland@hotmail.com. Heiaheia! La nå for all del den laidbacke filosofien få inntog i andre deler av livet også – særlig når det gjelder trening, utseende og kosthold – der kjøres det hardt på med det samme presset. Spis en sjokkis, gå en tur. Glad, frisk (sånn stort sett, i alle fall) og passe sunn i et hyggelig hjem, det må være målet. Alt med måte.

Ryddingen må ikke overta hjemmets funksjon, det samme gjelder for rotet. Og det å ha dårlig samvittighet for en skippa treningsøkt, en full kjøkkenbenk eller den gode sjokoladen du spiste i stad, det er bare bortkasta. Ha heller dårlig samvittighet for at du ikke har gitt kjæresten din en lang og varm klem, og gå klem litt. Hurra!

Med det sier jeg takk for i kveld – må fange hunden som har stikki av med tøffelen min (jada, sånn går’e når man ikke får gått lange nok turer under sykdommens uknuselige unnskyldningsparaply.)

 

Bob tar livet med knusende ro og gjør akkurat det han har lyst til – være seg tøffelstjeling eller en lur. Inspirerende.

 

Dere er flotte folk, altså.

Reklame

Mitt rot over hele Norge!

Nå har jeg jommen klart å rote langt utover mine egne fire vegger. Har rota overalt i vårt fine land. Utrolig å se dere ta imot min hulter-til-bulter-hverdagslighet med åpne armer og lattertårer, og jeg gleder meg over dere. 

Takk for massiv respons, både kjær og sur, og takk for engasjementet dere viser. At jeg skulle treffe så mange på et eller annet vis hadde jeg ikke i min villeste fantasi gjettet meg til, og det er bare å ta av seg hatten for hvor godt dere har sørget for å spre denne bloggen.

Ting har muligens eskalert en liten smule nedover i kommentarfeltene her, og jeg tenkte bare jeg skulle nevne at jeg har en støvsuger, jeg veit hvordan den funker og greier, jeg vasker kjøkkenbenken og komfyren min hver dag – jeg bare gjør det ikke sånn prontopronto, og kan godt la det ligge å flyte litt (ålreit, la oss kalle det en stund, da). Når kjøkkenbenken er såpass full av ting og tang og smulevenner som den var i innlegget under, så rydder jeg, vasker opp, tørker av og setter på plass. Og hva gjør jeg da? Jo, da begynner  jeg forfra igjen, med nytt pågangsrot frisk iver, nye smuler får danse rundt og ostebiter faller på gulvet og hunden blir glad og en skvett melk her og faen jeg bomma på søppelkassa med kaffegruten der. Og slik går dagene, for slik er livet mitt  rot, rot, rot rydd, rot, rot, rydd. Gjelder hele huset for øvrig, men jeg kan love at ingen ting er ryddet og vasket samtidig, håhåneida, der går grensa. Jeg får utslett og flass og sitronbrusanfall om jeg må støvsuge mer enn ti minutter, så derfor gjør jeg ikke det.

Krydderhylla mi har fine monsterportretter av familien min på seg fordi jeg liker det mye bedre enn krydderhylle som ikke har monstre på. Denne gjør meg glad.

VG var på døra i stad, så i morra kommer det et litt kleint intervju der. Det er greit, dere får bare ta det som det er, akkurat som dere skal ta disse innleggene. Senk skuldra, le litt, finn frem sjølironien og la dere underholde av hverdagen. Finn nå frem den sitronbrusen og la vær å ta det personlig, men nyt livet mitt med meg om dere vil eller gå å rydd litt hos dere selv. Poenget mitt, som dere alle har bidratt til å vise meg at er sann, er at hjemmet mitt er ganske gjennomsnittlig rotete. Og at jeg har det sånn som folk flest. (At alle disse interiørbloggerne skulle fyre seg opp såpass syns jeg er artig, men jeg håper dere kan ta dere en sitronbrus og ha litt ironi på det og le med.)

Uansett, jeg er overvelda. Herlig å kunne inspirere så mange flotte folk der ute – og jommen er det godt å vite at jeg ikke er aleine.

Ja til lodotter og stekepannerester, latter og tusj på veggene, bark i senga og kaos i skapa. Og litt sorry for alt maset om den jævla sitronbrusen.

Ydmykt og behagelig ønsker jeg dere en riktig god natt. Sees i VG, eller høres på P1 i morra. Gjør noe som gjør dere glad enn så lenge, og husk at det ekke så farlig med det der rotet i gangen, eller oppvaska fra i går. Og takk, igjen. Og værsågod.

Frøken (- neinei, FRU!) Rotehue.

Bryllupsmuffisen i trynet. Vi fikk lættis.