Dritærlig interiør, del II.

Velkommen tilbake!

I dag skal jeg slippe dere inn i mitt vakre hjem. Her er alt på stell, alt er systematisert og organisert, og det ligger utrolig mye arbeid, følelser og penger i innredning og utførelse. Jeg er ekstremt opptatt av å holde det rent og ryddig rundt meg til alle tider, og vasker daglig huset mitt mellom morgenens treningsøkt og rawfoodlunsjen. Det er veldig viktig for meg at flest mulig liker hvordan det ser ut inne hos meg, og jeg jobber aktivt for å få hjemmet mitt på trykk i et interiørmagasin. Jeg bytter jevnlig ut innredning og møbler for å følge trenden, og simpelthen elsker alt som er i vinden. Det er så utrolig viktig å følge med, ellers kan man jo gå glipp av noe. Personlig syns jeg det er viktig å kle seg etter innredningen også, slik at man matcher sitt eget hjem. Mange moteguruer glemmer dette, og da blir helheten litt uferdig – det jobber jeg hardt for å unngå. Trend er gøy – yey. Alt er fair trade og økologisk, naturligvis. Ingen ting er så klart fra Ikea. Siden jeg betrakter min egen kropp og klærne mine som en del av interiøret, vil jeg bare legge til at jeg syns det er direkte kvamende og provoserende med småbarnsmødre som ikke tar vare på seg selv og hjemmet sitt. Vi går tross alt rundt hele dagen hjemme uten å gjøre noen ting, så det kan forventes at hus og hjem er i nydelig stand, så vel som kropp og sjel. Hos meg er det en selvfølge.

Dette er det første som møter øyet når dere entrer mitt vakre hjem. Entre i nydelig gulfarge, knagg med ender som spiller trompet og utsikt rett i dass. Smart løsning å ha  knaggene såpass lavt at alle jakkene subber nedi den ene skohylla vi har, som i tillegg er av plast. Flott, velbrukt rullegardin fra ukjent tiår som dekor i hjørnet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Klassisk britiskinspirert hall med stilig skyvedør med messingdetaljer og andre praktiske løsninger for designerklær av rang.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Femtitallskjøkken i flatterende grått, moderne fliser med spennende valg av belysningskilde. Kronisk sjarmerende vindu, beskjeden benkeplass og solid vask i hipp krom. Muligheter for å gjøre en god og grundig oppvask mens man titter over til naboen. God veksling mellom solide materialer, her har du alt fra trebenk, flis og solid kjøkkenplate i eksotisk stein. Lyng på utsiden bidrar til ekstra dybde og gir det hele et naturlig preg.

Detaljbilder av kjøkkenet:

Solid benkeplate i heltre. Slitesterkt som satan.

Dyp utslagsvask med praktisk og ergonomisk utformet tørkeanretning for f.eks. ren oppvask eller kartong til tørk

Laminat i matchende design. Fargen skjuler støv og smuler godt. Utdrag fra gulvlist.

Utfordrende skapplass uten behov for systematisering av noe slag.

Flotte ugler i trendy farger over nedgang til kjeller via kjøkken.

Dette kjøkkenet er et eldorado for hobbykokker som liker å gjøre ting både utfordrende og uoversiktlig for seg selv. En retro komfyr står klar til din disposisjon, for å trylle frem de lekreste retter.

 Kjøkkenet dyrker kreativ stemning. Kjøleskapspoesi.

Videre i dette stilsikre og sammensatte hjemmet finner vi peisestuen. Flott åpen løsning, med skipsgulv og måker i vinduet. Noe utfordring i henhold til renhold og inntrykk av å ha blitt ryddet, ellers svært sjarmerende. Modig innredet med kombinasjon av kunst av Vebjørn Sand og høydemåler med soppindikator i stoff. Muligheter for å ligge mye og ofte på gulvet, gjerne med et spedbarn. Noe slitasje som lukter gulp.

Flott spisestueavdeling med sjøutsikt. Lite brukt, fordi eventuelle spedbarn ikke kan sitte enda. Kan ikke barnet sitte ved bordet, får familien sitte på gulvet. Se bilde over.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Behagelige stoler ved peis bak dør. Flotte barneklær utover gulvet gir en spennende og leken kontrast. Stolene er ment som en plass for mammaer og pappaer til å hvile seg, så de er også lite brukt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Behagelig overfylt skjenk. Muligheter for oppbevaring av vinflasker på toppen. Kjekk å oppbevare bl.a. bodylotin, stellebag og enebær i vinglass.

Detalj av sur ku, dødninghode og Boston-maleri.

Kvalitetsrugg med estetisk pinne, tidligere hentet inn som ved. Adoptert av hunden, og flyttet rundt om kring i huset.

Detaljbilde av verdifull kvist.

Utrolig søt baby, som bare sover og ikke krever noen ting, slik at beboere kan bruke tiden sin på andre, og mer nyttige, ting.

Frekk og forførende husmor, proppet med energi og egenpleie, veltrent og estetisk på topp i lekre klær med gulp og diverse.

Sånn omtrent, i alle fall.

Reklame

Pupper og et årntli ammeinnlegg.

Jeg elsker å amme. Og jeg gjør det hvor som helst. Jeg tenkte at jeg kanskje ville synes det var litt rart å slenge frem puppen både her og der, men det gjør jeg ikke. Overhodet ikke, faktisk. Kanskje litt i overkant lite, til tider. Babyen er sulten – heppa av med klærne pupp i det fri. Jeg har virkelig ingen betenkeligeheter med det – på bussen, på kjøpesenteret, ved middagsbordet hos svigers, på en benk i en begravelse. Jeg bare gjør det, som det mest naturlige i verden.

Om du har hatt en drøm om å få et glimt av min pupp, så er dette tida for et kaffebesøk. Eller du kan bare lese litt videre.

Amming er dritbra for babyen – det beste faktisk. Det er det beste for mammaen også, så fremt den er relativt problemfri. Det ekke barebare å amme, men det er verdt å jobbe hardt for det. Jeg husker de første døgnene – yndige jomfruknopper som skulle utsettes for et nyfødt barns hunger – en fersk mor med krøllede tær, tårer og frustrasjon. Babyen min var sulten, jeg hadde ikke melk, men suge skulle den, med alle krefter og med livet som innsats (bokstavelig talt). Ingen søvn, bare en desperat kamp for å få den helvetes melkeproduksjonen i gang. Da jeg våknet opp den tredje dag, så var jeg Dolly Parton. FOR en lettelse. Serr, titsa sto ut – hadde jeg løpt deg ned hadde du fått alvorlige blåmerker. Jeg ropte til Bernhard at nå, nå skal du endelig bli mett, la ham til brystet (les: dytta en kembopupp i fjeste hans), han tok utfordringa, sleit som bare det med å få tak (det ekke så lett når det sprenger på den måten skal jeg si deg!) og så fossa det på med nydelig flott deilig melk. Og Bernhard ble mett. Da var det verdt hver bitre tåre og alle tåkrøllskalorier som var ofret. Joda, jeg var sår og øm og hadde satans vondt, men barnet mitt ble mett. Mett, fornøyd og mett. Og jo, også ble han mett. Endelig. Mett.

Bare slapp av, etter et par uker blir man herda. Ah.

Grepa kar.

Jeg husker at jeg i starten var veldig opptatt av at babyen min fikk et riktig grep, at ammeteknikken vår fungerte og at alt var så korrekt som mulig – fra mitt ellers veldig gode opphold på barselavdeliga på Fredrikstad sykehus var det en gammal røy av en jordmor som glefsa til meg da jeg satt å tukla med pupp&baby at «Det der er feil. Akktiviser bebbien din, han skakke barre ligga der å kose seg, og dessuten må du bruke ammeputa vi har her på avvdelinga!». Å slenge rundt seg med sånne kommentarer til en nyfødt familie er ikke noe særlig.  Puppene mine brant, jeg grein av smerte, jeg hadde knapt holdt en baby i hele mitt liv, jeg var blitt mamma for tre timer sida, gutten hylte og jeg forsøkt å manøvrere frem noe som kunne minne om  «korrekt» amming. Jeg prøvde meg frem, naturligvis, og så kommer det der.. Pføy. Man er LITTE.GRANNE.SÅRBAR. Heldigvis fikk jeg god hjelp av ei anna jordmor utover kveden, selvtilliten steg og jeg fikk en real dose god og konstruktiv hjelp.

Da morgenen kom, trosset jeg og min velse familie gamlerøyas sure kommentar om at vi ikke måtte reise hjem før amminga var etablert. Hjem dro vi dagen derpå, og vel hjemme fikk vi dreisen på amminga vi. Nå er det en drøm å amme. Sukk. Og hva ammestilling angår, så skal jeg bare nevne at faktorene pupp og diende baby kvalifiserer som amming, om man står på huet, ligger eller bærer babyen i sjal. Finn din egen stil. Det er bra nok. Øm og sår er man likevel, det går seg til.

Det finnes noen myter om amming som ikke stemmer (takkoglov) som at man plutselig kan miste melka og at langvarig amming gir hengetits. Jeg anbefaler å ta en titt på ammehjelpens hjemmeside for artige fakta og korrekt informasjon. Det er en fabelaktig nettside drevet av skikkelige fagfolk som garantert har hatt puppa mer på utsiden enn på innsiden av genseren  og der finner du svaret på det meste innen amming og morsmelk. Jeg er fan av ammehjelpen, og fronter mer enn gjerne amming. Allikevel er det viktig for meg å få sagt at om du ikke blir noen superammer, så er det også helt greit. Slapp a», det blir bra folk av flaskebarn også, man skakke ofre liv og helse for å amme. 

Vel, tilbake til meg sjæl og livet på Jeløya – her har vi kommet dit at han liksom skal ha litt grøt og denslags. Vi har begynt litt, med smaksprøver her og der, og det hender at jeg i god tro lager en flott porsjon med grøt eller grønnsaksmos. Han spiser seg et par skjeer, men det er nok. Min drøm om at kveldsgrøt skulle gi opphav til time på time med deilig søvn gikk i vasken med restene. Jaja. Det får gå. Fordelen er at nattamming er The Tits, et mer verdifult øyeblikk skal jeg lete lenge etter. Man blir dessuten trøtt av å amme, og det er så herlig å bare døse av og sovne ved siden av LilleErteVenn. Guri, som jeg nyter det. Blir litterannetrangt da, med mann på tvers, leonbergerbostonterrier, baby og meg sjæl, men pytt sann. Det er bare nå jeg har muligheten til dette. Jeg legger sjeldent Ert tilbake i senga si når han har fått mat om natta. Det er så stas. Dessuten tror jeg på nærhet, og kommer gærris til å opprettholde denne samsovinga i mange måneder fremover. (Jeg er en sånn en som bærer også. Og trøster. Og bysser, koser og stopper bilen for å holde hånda littegranne.)

Det er behovet for nattamming fra min side som gjør at jeg ikke er særlig klar for fest og morro for tida. Alkoholinntak er ikke verdt styret med brystspreng og pumping, men jeg skal forsøke å samle opp krefter til å fikse en natt på spa med ektemannen min. Det er sunt for forholdet vårt, og ved å bare dra på bryllupsreise i èn natt gjør vi det nokså enkelt for oss selv med tanke på vårt vakre avkom og hans behov også.

Bare for å nevne det; Resultatet av kombinasjonen behovet-for-mer-mat og vil-ikke-spise-grøt-enda er dritbra puppestell. Har plenty  mat. Flinke kroppen. Yoghurtis som premie. Hurra.

Hvor lenge jeg kommer til å amme veit jeg ikke enda. Det blir litt spennende å se. Jeg tipper sånn rundt året er passende. Er tross alt evolusjonist, og mener at tenner, fordøyelsessystem om evnen til å si «Jeg er sulten»  med ord er en sterk nok indikasjon på at det er på tide med fast føde. Det er hensiktsmessig at avkommet kan overleve uten moren så tidlig som mulig (joa, skjønner at man ikke fullammer i fireårsalderen), og sier som mormor; «Du har amma for lenge når du kan stille spørsmålet «Skarru ha pupp eller bannan?» og forvente et svar.

Bjørn pleier å si at han er invadert av ammeinnlegg. Jeg legger’em fra meg overalt. Er et rotehue. Han har et poeng. Nå legger jeg et fra meg her også.

Bob er forresten helt vill etter gulp. Veit, dritekkelt. Dog, praktisk.

Fred!

Å leve med oss selv på utsiden av oss selv mens vi er på innsiden av andre og oss selv.

Tenk over hvor mange ting du gjør i løpet av en dag som du gjør for andres skyld. 

Jeg blir mer og mer bevisst over hvordan jeg ser på verden. I dag har jeg innsett at vi stort sett lever utenpå oss selv – vi forsøker å se oss selv i andres øyne. Hele jævla tida. Og nå, nå er det nok for min del.

Jeg skal frigjøre meg selv! (Fanfare og dramatiske virkemidler!) Ikke fullstendig kanskje, for det er nok innmari kjekt å ha litt selvinnsikt også, men tenk å komme til det punktet hvor man rett og slett ikke bryr seg så fælt. Det må være det ypperste målet. For jeg orker ikke å gå rundt som et aspeløv lenger. Jeg gidder ikke mer dårlig samvittighet og kjipe følelser på bortkasta ting. Jeg vil bare puste og leve og  være bra nok og menneskelig og..og.. jeg vil ikke være med på forumer mere, jeg vil ikke lese flere «uansett hva du gjør så kan du bli bedre»-artikler i Dagbladet, jeg vil ikke ha flere «gjør dette og bli perfekt» og ikke mere liten skrift. Jeg holder på å krepere, og jeg gidder ikke å krepere fordi noen har fått meg til å tro at jeg ikke er bra nok. JEG ORKER IKKE MER! Dæven døttings, det var deilig å si. Jeg skrek det på en måte, for det er jo caps lock. Man ropeleser jo alle ord med caps lock. Deilig virkemiddel. ROPE MEREEE! Få det ut, for faen. Kom igjen dere, det er på tide å ta tilbake makta.

Jeg skal begynne å skrive musikk igjen. For min egen del. Alle låtene skal begynne i Amoll, om det er der jeg syns de skal begynne. Jeg skal drite i å bruke foundation, for jeg liker det egentlig ikke. Jeg skal tegne en tegning som jeg skal ramme inn og henge opp i leiligheten min, selv om den ikke blir så fin. Jeg skal bruke de klærne jeg har tilgjengelig og som jeg selv syns er ålreite – uten å tenke at «næh, det der ekke sæææli rock’n’roll, jeg må jo leve opp til imaget mitt.» Og nå vet jeg hvordan jeg skal klare å gjøre alle disse tingene.

For hva er det verste som kan skje? At noen andre ikke liker det så godt. Tenk på det! Det er det aller, aller, aller verste som kan skje! Og jommen sier jeg det, det er ikke ille i det hele tatt.

Hah – tenk så tåpelige vi er her vi går rundt å tilpasser oss hele tiden! Det er enkel psykologi at man leter etter aksept hos den gruppa man ønsker å være en del av, for det er trygghet i nummer, ikkesant. Det er bare det at det har gått litt over styr her i gården. Vi kan ta det ned noen hakk, gett.

Nå skal jeg begynne å kose meg igjen. Finne frem litt sunn galskap, leke mye mer. Jeg skal gi mitt aller beste for å bare være meg. Jeg har jo årna meg alt det viktige jeg trenger her i livet – en flott kjæreste som skal bli far til mitt barn! Det er jo det en forelskelse er til for, å enkelt kunne tilpasse seg en annen person, blomstre opp i alle sine gode sider og i tillegg bare legge merke til det gode hos den du er forelska i. Så går forelskelsen over, og man kan slappe av igjen. Da bør grunnsteinene for et forhold være lagt, og er de gode nok så tåler det en promp og en slækk bomullstruse. Det der har jeg fiksa meg, så nå er det på tide å finne meg sjæl litt her, ikke bare leve i den jeg har lyst til å være, eller den jeg tror at jeg bør være hvis jeg prøver å sette meg inn i andres hoder.

Vi skal ikke glemme å sette stas på hverandre altså, men vi trenger ikke å leve for nittenhundre «venner» på facebook, de i køen bak oss i butikken eller naboene. Vi kan tilpasse oss og streve litt mot de som fortjener at vi tilpasser oss og strever litt, og det skal være gjensidig. For alle de andre kan vi jo bare slenge på krøllene og ta oss en vaffel.

For en deilig innsikt! Dette er virkelig nyttig kunnskap om livet. Det er utrolig hva man kan lære seg av å koble seg selv litt ut av samfunnet en stund, slik som jeg har gjort nå. Jeg er jo ikke i hverken jobb eller studie, og har ikke vært det på et år. Fy søørn så mye jeg har lært om verden, om samfunnet, om meg selv. Jeg har rett og slett brukt mine evner til refleksjon til å forstå så mye mer, og jeg tror jeg har kommet dit de fleste ikke kommer før de er i førtiåra (om de noen gang kommer dit), når det gjelder holdepunkter i livet, selvfølelse og aksept. Det er fordi jeg har hatt tid. Og mulighet. Det ekke no morro å gå rundt sånn som jeg har gjort alltid – og grunnen til at jeg gjør det er særdeles lite hyggelig. Men man kan alikevel lære av seg selv, uansett hvor man er. Det har jeg bevist. Og jeg skal aldri tvile på det. Ingen ting er bortkasta. 

Denne har jeg klistra på døra til dass, fordi den får meg til å smile.

Jeg forsøkte meg forresten på en kjempeutfordring her forleden. Jeg inviterete syklubben min hjem til meg, og tidligere ville jeg ha vaska leilighete, rydda den og gjort den fjong og fin (jeg er ganske god på innredning og interiør) og servert hjemmebakte boller. Så i tråd med min egen, nylig funnet filosofi, bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle rydde noe særlig, og spesielt oppvaska skulle stå. Dette er jenter som ikke har vært hjemme hos oss før, og setninga «hva vil de tro om meg om jeg har det så rotete?» gikk gjennom hodet mer enn èn gang, for å si det sånn. Jeg bestemte meg også for å ikke unnskylde noe av rotet eller de manglede bollene. Da dagen kom så tok jeg riktignok oppvaska. Jeg rydda ikke noe særlig, og jeg handla ikke inn noe til servering. Da jentene kom, sa jeg ikke «sorry for alt rotet», så den klarte jeg. Med glans. «Sånn er det hos oss», sa jeg isteden. Jeg hadde te og kaffe stående i skapet, og bød alle sammen på te. Det var hyggelig. Jeg sa også at jeg hadde tenkt å bake boller, men at det ikke ble noe av, så jeg klarte ikke helt å la være å unnskylde det heller. Der har jeg nok litt å jobbe med. Det er jo innmari hyggelig å kunne by på noe, så det kan godt hende jeg gjør det neste gang. Poenget var bare å se hvordan det gikk om jeg inviterte noen inn i et «rotete» hus, uten duftende hjemmebakst og uten å unnskylde eller bortforklare det. Det er vanskeligere enn man skulle tro, men jeg ser at det er mulig å komme dit.

Prøv det selv! Det er ganske deilig. Litt strevsomt helt i starten kanskje, men med litt øving så blir det nydelig.

Hurra for hurraets skyld. 

Mitt liv som grævvis

Da jeg gikk tur med Bob i morges, funderte jeg litt over hele svangerskapet mitt.  Det slo meg hvor vant jeg har blitt til å være preggis, og hvor naturlig det er for meg. Jeg er tross alt snart halvveis, så det er nok naturlig at man innfinner seg med tingenes tilstand – samtidig dukker det stadig opp nye saker og ting i forbindelse med graviditeten. 

I skrivende stund er jeg nå 18 uker og 6 dager på vei. Min termin er 8.september, og ultralyd venter neste uke. Jeg gleder meg til UL, men jeg er litt hysterisk også – Om noe skulle være galt, så får vi vite det da. Den risikoen må man jo bare ta, det er ingen annen vei utenom. Jeg har en god følelse, og forsøker å holde skuldra under øra så godt jeg kan. Siden jeg er i denne situasjonen akkurat når debatten om tildlig ultralyd raser rundt i landets media, så skal jeg innrømme at jeg såklart har en mening eller to. Det blir dessuten umulig å diskutere tidlig UL-debatten uten å slenge innom abortdebatten, og der har jeg i vaffal en hel del saker på hjertet!  Jeg skal nok få skrevet fra meg et brennende innlegg, men akkurat nå tenkte jeg at jeg bare skulle være koselig. Meningene mine får vente litt – jeg kan jo skrive om det i morra.

Så, sier jeg, hva har jeg egentlig gjort de siste nitten ukene? Jeg er jo en babyfabrikk, så jeg er temmelig fornøyd. Selv når jeg befinner meg i en horisontal stilling med en pose pottis på magan, så medvirker jeg i et mirakel. For hvert eneste pottisflak jeg putter i min munn, gjør jeg en uvurderlig og viktig og inderlig jobb som ingen annen kan gjøre for meg. SMUD! Bjørn bidro litt, men ærlig talt, det var bare med èn celle. Èn bitteliten celle. Pff. Come on, I want the creds! I vaffal, jeg elsker jo lister, så jeg lister opp de viktigste tingene i gravidhverdagen min omkring uke 19.

 

• Jeg har kjøpt en (og bare èn!) nusselig body. Den ser sånn her ut, og vil ikke passe bebiss før etter omtrent 6mnd.

Poo Fighters!

 

• Jeg har fått en sånn derre mage, noe jeg slettes ikke er vant til å ha. Evig koselig.

Haugen i skapet

Det veks ein haug i skapet mitt

med skit og søl og krøll

som ligg på lur bak spegelet

og berre ynskjer bøll

 

Han veks i takt med dagane

han ligg der, brei og rå

eg blir redd og vonbroten

og orkar ikkje sjå

 

Så hende det i ny og ne

at eg i nøden går berserk

riv og slit i tusshaugen

og held fram staut og sterk

 

Eg spring med angst og åndenaud

ned trappa til eit rom

kor maskina står å gapar stygt

sulten, klar og tom

 

Eg hiv han inn, smell døra att

og jublar høgt i sky

eg vann, eg vann – for denne gong

så byrjar me på ny

 

«Neste gong, då» seier eg

og så kjem lovnader og ord

om eg tek klesvaska for ho tek meg

då har eg nok blitt stor