Arkiv | Hverdag RSS feed for this section

Spennende ting som man ikke kan noe om

6 Feb

Ohlala – her skjer det saker og ting i kulissene, dere!

«Det ekke så farlig» skal ta et nytt steg, for nå har jeg satt et kløktig datahode på saken for å flytte bloggisen over til en plass med sitt eget vesle domene. Det gir meg litt større frihet, og antakeligvis litt mer hodebry. Nå prekær vi!

Om et par dager er vi altså oppe og går (forhåpentligvis), men det vil ikke ha noen praktisk innvirkning for dere – her er det bare jeg som skal klø meg i hue, sukke oppgitt og ringe en venn – dere skal få forsette med skuldersenkning og latter og slike fine ting i prosessen.

Det bli et intervju med NRK Ukeslutt mot slutten av uka (nææ-æ, mot slutten av uka, altså?), og så vil jeg bare oppklare til dere som har spurt hvorfor jeg sånn litt vel arrogant har kommentert i mitt eget kommentarfelt at jeg har «hatt vett til å takke nei til God Morgen Norge» – jeg har altså influensa. Det er stas å bli oppringt på den måten, men den største seieren lå i det at jeg takka nei. Jeg var nødt til å tenke meg litt om – hva er viktig nå? Å være tvkjendis i fire minutter, eller å ta vare på meg selv og min lille familie? Det var ikke så enkelt å si nei, men det føltes veldig godt, veldig riktig. Jeg har alltid tenkt at om slike tilbud dukker opp, ja da finner man det i seg å dra. Og det gjør man sikkert også om man virkelig vil, så konklusjonen blir at jeg ikke egentlig hadde så lyst. Og det, det imponerte meg litt. Jeg har kommet dit hvor det ikke er så farlig for min del å stille opp i et av Norges mest sette TVprogrammer, og det er et formidabelt steg i riktig retning. Sjansen går fra meg, og det er helt i orden denne gangen. Jeg må ikke stille, jeg behøver ikke den oppmerksomheten, jeg føler ikke at jeg går glipp av noe viktig – det er en herlig følelse, totalt smud McSmudface – altså veldig bra. Jeg har kommet litt lenger på vei i min egen filosofi med dette i dag, og har kost meg med tanken «Jeg behøver ikke drive rovdrift på meg sjæl for å være litt på TV. Alt jeg trenger har jeg her i hjemmet mitt.» Lille ErteVenn hoster og sutrer litt, bjørnen min er like sjuk som jeg, og  det er her jeg trengs og trenger å være i dag. Og i morgen. Og sannsynligvis på fredag også.

Altså er årets influensa over oss, så her er vi tett om kapp, sover på skift og går inn for å være premiumkonsumenter av youghurtis for en stakket stund. I dag har jeg til og med gjort et intervju i all min influensaprakt – da journalisten dukket opp en time før avtalt var det i alle fall ingen filter på plass mellom virkelighet og tilgjorthet, så jeg stilte opp i pysj og tøfler i mitt rotehus med latterkrampe og snørr.

Har tenkt på å bare nevne at om noen av dere har lyst til å dele bilde av hverdagshjemmet deres med meg og oss andre, så vil jeg veldig gjerne se. Jeg så VG hadde gjort det samme, og ble helt varm i sjela av alle de fine hjemmene (..og ikke fullt så fine hjemmene, hybelgutta!), og dere skal vite at jeg oppfordrer dere alle til å blogge om, sende inn eller bare nyte selv, deres egne hjem. Så kom igjen, slipp oss inn. Send inn til meg, renate.oekland@hotmail.com. Heiaheia! La nå for all del den laidbacke filosofien få inntog i andre deler av livet også – særlig når det gjelder trening, utseende og kosthold – der kjøres det hardt på med det samme presset. Spis en sjokkis, gå en tur. Glad, frisk (sånn stort sett, i alle fall) og passe sunn i et hyggelig hjem, det må være målet. Alt med måte.

Ryddingen må ikke overta hjemmets funksjon, det samme gjelder for rotet. Og det å ha dårlig samvittighet for en skippa treningsøkt, en full kjøkkenbenk eller den gode sjokoladen du spiste i stad, det er bare bortkasta. Ha heller dårlig samvittighet for at du ikke har gitt kjæresten din en lang og varm klem, og gå klem litt. Hurra!

Med det sier jeg takk for i kveld – må fange hunden som har stikki av med tøffelen min (jada, sånn går’e når man ikke får gått lange nok turer under sykdommens uknuselige unnskyldningsparaply.)

 

Bilde

Bob tar livet med knusende ro og gjør akkurat det han har lyst til – være seg tøffelstjeling eller en lur. Inspirerende.

 

Dere er flotte folk, altså.

Advertisements

Mitt rot over hele Norge!

4 Feb

Nå har jeg jommen klart å rote langt utover mine egne fire vegger. Har rota overalt i vårt fine land. Utrolig å se dere ta imot min hulter-til-bulter-hverdagslighet med åpne armer og lattertårer, og jeg gleder meg over dere. 

Takk for massiv respons, både kjær og sur, og takk for engasjementet dere viser. At jeg skulle treffe så mange på et eller annet vis hadde jeg ikke i min villeste fantasi gjettet meg til, og det er bare å ta av seg hatten for hvor godt dere har sørget for å spre denne bloggen.

Ting har muligens eskalert en liten smule nedover i kommentarfeltene her, og jeg tenkte bare jeg skulle nevne at jeg har en støvsuger, jeg veit hvordan den funker og greier, jeg vasker kjøkkenbenken og komfyren min hver dag – jeg bare gjør det ikke sånn prontopronto, og kan godt la det ligge å flyte litt (ålreit, la oss kalle det en stund, da). Når kjøkkenbenken er såpass full av ting og tang og smulevenner som den var i innlegget under, så rydder jeg, vasker opp, tørker av og setter på plass. Og hva gjør jeg da? Jo, da begynner  jeg forfra igjen, med nytt pågangsrot frisk iver, nye smuler får danse rundt og ostebiter faller på gulvet og hunden blir glad og en skvett melk her og faen jeg bomma på søppelkassa med kaffegruten der. Og slik går dagene, for slik er livet mitt  rot, rot, rot rydd, rot, rot, rydd. Gjelder hele huset for øvrig, men jeg kan love at ingen ting er ryddet og vasket samtidig, håhåneida, der går grensa. Jeg får utslett og flass og sitronbrusanfall om jeg må støvsuge mer enn ti minutter, så derfor gjør jeg ikke det.

P1010795

Krydderhylla mi har fine monsterportretter av familien min på seg fordi jeg liker det mye bedre enn krydderhylle som ikke har monstre på. Denne gjør meg glad.

VG var på døra i stad, så i morra kommer det et litt kleint intervju der. Det er greit, dere får bare ta det som det er, akkurat som dere skal ta disse innleggene. Senk skuldra, le litt, finn frem sjølironien og la dere underholde av hverdagen. Finn nå frem den sitronbrusen og la vær å ta det personlig, men nyt livet mitt med meg om dere vil eller gå å rydd litt hos dere selv. Poenget mitt, som dere alle har bidratt til å vise meg at er sann, er at hjemmet mitt er ganske gjennomsnittlig rotete. Og at jeg har det sånn som folk flest. (At alle disse interiørbloggerne skulle fyre seg opp såpass syns jeg er artig, men jeg håper dere kan ta dere en sitronbrus og ha litt ironi på det og le med.)

Uansett, jeg er overvelda. Herlig å kunne inspirere så mange flotte folk der ute – og jommen er det godt å vite at jeg ikke er aleine.

Ja til lodotter og stekepannerester, latter og tusj på veggene, bark i senga og kaos i skapa. Og litt sorry for alt maset om den jævla sitronbrusen.

Ydmykt og behagelig ønsker jeg dere en riktig god natt. Sees i VG, eller høres på P1 i morra. Gjør noe som gjør dere glad enn så lenge, og husk at det ekke så farlig med det der rotet i gangen, eller oppvaska fra i går. Og takk, igjen. Og værsågod.

Frøken (- neinei, FRU!) Rotehue.

kake2

Bryllupsmuffisen i trynet. Vi fikk lættis.kake

Fru Popcårni.

19 Jan

Har gifta meg! Dødsbra. Det er det nest kuleste jeg har gjort hittill i livet (det kuleste var fødinga), og jeg er særdeles fornøyd. Nydelig liten sermoni, akkurat passe fine blomster og kald pai og latterkrampe til lunsj. En god middag ble inntatt med familien, og jommen hadde vi ikke en sovende liten babyvenn hele bryllupsnatta også. Jeg gifta meg i Dr.Marten’s, og Bjørn tok barberinga sånn tre minutter før vi måtte dra for å rekke vår egen vielse. Det Perfekte Kaos.

Bilde

Nå har det seg slik at jeg har giftet meg inn i en familie med lett gjenkjennelig etternavn. I Moss veit det fleste hvem Podhornyene er, og det skjer ikke sjeldent at jeg blir bedt om å hilse, gjerne fra folk jeg ikke aner hvem er. Jordmoren min under fødselen hadde tatt i mot en av ØrnØrns fettere dessuten, jordmoren min under svangerskapet hadde jobbet med svigermor (trur eg?), barnelegen til Ørnings er fastlegen til Bjørn og tilogmed tannlegen min ba meg hilse hjem til Poddisæne. Det er veldig hyggelig. ErtUlf von Åsm er nå den yngste Podhornyen og den første Podden i sin generasjon, og jeg er stolt over å ta min kjæres etternavn og føre det videre. Farvell frøken Økland, velkommen Fru Podhorny. Noen familier er det godt å giftes inn i, og denne familien er eksepsjonelt god på så mange vis. Så mye kjærlighet, så mange fjes og så mange gode holdniger og verdier. Jeg deler de med dem, og gleder meg til å vise verden at man fortsatt kan gifte seg ung og elske hverandre til man blir en skrukk med smil. Ingen ekteskap er perfekte, ingen mennesker er perfekte – man må ta et valg, og så må man stå for det. Når vårt forhold møter tøffere tider skal vi stå sammen, tro og tro og tro og tro – på oss selv, på valgene vi har tatt, på livet, på kjærligheten og på bedre tider – og gå videre, styrkede og med hevet hode og bankende hjerter.

Det er veldig lettvint i dag å bryte opp. Skilsmisser og separasjoner er stuereint nå, på tross av alt det vonde det fører med seg. Jeg har brukt mye tid på å fundere på om mennesket egentlig er ment til å leve trofast. Jeg har ikke svaret som gjelder for menneskeheten, men jeg kan svare for meg selv – og for min del er svaret ja. Det holder med en.

Vi må være litt unge og naive, for uten trua kommer man ikke særlig langt. Jæddæ, det kommer dårlige tider, men hei – de tidene vil komme uansett hvilket forhold du er i, så hvorfor ikke bare stå de ut og holde sammen? Og heihei, ingen skal være ulykkelige i et ekteskap, det er ikke det jeg mener. Man skal ikke finne seg i hva som helst av prinsipp,  for noen bør ikke holde sammen. Det ganger ingen å være i et forhold hvor samlivet ikke fungere og trivselen er på bunn, men om disse ynkelige ekteskapene noen gang har hatt den gnisten som mitt forhold har nå, så skal det være mulig å arbeide seg frem til litt livsglede igjen. Vold, både fysisk og psykisk, er uakseptabelt, men alt annent kan tilgis og, på sikt, styrke et forhold. Til og med utroskap, men da må man se ann situasjonen litt. Ingen ting er sort/hvitt. Takk og lov.

Jeg har et nyttårsforsett og greier! Bare ett, da;

Lek mer! 

Gleder meg.

For øvrig kan jeg nevne at vi enda ikke har konstante søvnrutiner her i huset. Det vi derimot har, er tannfrembrudd, dødssjuke ektemenn med brokk i hele sjela offaseg, villhund og fyr i peisen.

Mvh. Den Ferskeste fru Podlesrup.

Litt tørre kakemenn og rutinemas.

15 Des

Har baka. Kakemenn, peppisær og fløtekarameller. Kakemenna ble åsm, litt tørre nå, peppisæne helt ålreit og fløtekaramellene ble the tits.

Når jeg tenker meg om, så baker man ikke fløtekarameller. Man koker. Eller lager. Eller no. Uansett, her er resultatet:

Hadde ikke bilde av karamellene - ble poteter i steden.

Hadde ikke bilde av karamellene. Kjører bilde av poteter i steden.

__________

Velvelvel, desember er over oss med reinsdyr og kuldegrader og det er på tide å haste seg rundt om kring og gjøre ditt og datt og være veldig glad i alle sammen. Alle er så himla barmhjertige nå, og det liker jeg godt. Vi liker å tenke at vi er omtenksomme og hjertelige, og om det er en høytid som skal til for å gi oss det vesle sparket i velferdsstumpene våre så er jeg helt pro på området. Vi veier liksom opp for livets egoisme nå i jula, og vi deler naturligvis med de som har mindre enn oss, vi gir hverandre gaver og dessuten har vi jo årets julehit – vi inviterer hjem Reidun Åttiåtte på middag. Jesus og Gud og alle de der, de er ikke så veldig viktige sånn ellers, men vi viker da vitterlig ikke for en god gebursdagsfeiring. De eneste som ødelegger gleden så godt de kan, er vår alles elskede Europark, som benytter seg av enhver høytid, fridag og anledning til å bøtelegge hvemsomhelst hvorsomhelst. Mens de skarve nordmenn tappert gyver løs på den åttende medisterkaka i de tusen hjem, kjører jævlene rundt i sine bittesmå biler og speider etter ofre. Står du feilparkert på julekvelden, utenfor pleiehjemmet til din elskede mor for å vise frem hennes første barnebarn mens hun strever med lårhalsbrudd, aidskreft og terminal neglsopp, så blir du bøtelagt. Sorry Mac. 750 spenn. Har hørt om folk som har fått bøter fordi de fødte, feks. Rakk ikke å legge på parkometeret uttafor da vettu, hodet var på vei ut og greier. Jaja, gratulerer med dattera, det blir 750 spenn, takk. Eller hva med Lene, ei venninne som fikk inkassovarsel fra Europark her forleden, for ubetalt bot. Det artige var det snedige faktum at de ikke hadde mottatt noen bot. FLOTT. Dere gjør verden til et bedre sted Europark – dere og NAV. 

..og jeg hadde faen ikke blitt mye overraska om en annen kollega hadde bøtelagt han her for feilparkering.

__________

Mitt julemotto?

Det handler om hva du skal gi, ikke hva du skal kjøpe. Det er greit å være litt bevisst på forskjellen her, det er bare ord, men betydningen blir så mye varmere.Bytt ut  «hva skal jeg kjøpe til henne», me «hva skal jeg gi henne» og det åpner seg mange fler muligheter. Kreativiteten slipper enklere til på denne måten syns jeg. Man kan gi mye fint man ikke kan kjøpe – for eksempel hjemmelagede julekaker, en strikka sokk ute av proposjoner eller et bilde som ble tatt i sommer. Det er ikke så enkelt å kjøpe noe som viser at man setter pris på en, men å gi noe, det klarer de aller fleste.

__________

Ellers vil jeg gjerne skræble litteranne om rutiner. Jeg er jo medlem av en fabelaktig kaklegruppe på tryneboka, hvis samtlige av medlemmene hadde termin i september 2012. Dette er en skokk med herlige damer hvor samtaletemaene går over en lav sko og mange deler mye om seg selv. Kjernen er en gjeng med svært aktive mødre, deriblandt meg sjæl, og vi sjekker vel gruppa vår sånn omtrent nittenhundrefire ganger i løpet av dagen. Vi følger hverandre, vi sammenligner, vi ber om råd, vi krangler, ler, spiser lønsj og baker. (Denne gruppa har resultert i at jeg har blitt en iPhoner, noe jeg ikke er stolt av, for det er så INNMARI lettvint å «bare sjekke». Sukk.) Og her inne, blant bilder av smilende babyer, her prates det mye om rutiner. Jeg trodde at jeg hadde tenkt en del over dette med rutiner og rammer og hippetiheppa, men jeg har forstått at nei, det har jeg faktisk ikke. Det jeg tenker når jeg bevisst tenker på rutiner er stort sett «jaja, han kommer jo ikke til å holde på sånn her resten av livet», «det går seg til av seg selv etterhvert» og «det ekke så farlig». La oss foreksempel ta for oss leggerutiner. Min tass har funnet ut at han skal sovne for natta sånn rundt midnatt. Hver natt. Vi putter’n i pysjen sånn i nitida, tar stellet og legger’n i senga si. Synger nattasanger, og han synger med. Av full hals. Smokken er morsom å spytte ut. Når vi tror han roer seg ned for å sovne, da bæsjer’n er kjempebæsj og så er det bare å ta’n opp og skifte det som skiftes må. Børni pludrer i vei, skrævler og går i bro, sparker Bob i fjeset og gulper på foreldrene sine. Vi ler av lydene han lager, og han smiler fordi vi ler. Kjærestetid på soffan er det lenge siden vi har hatt, og vet du hva, det er helt greit. Han er tre måneder. Han skal sove når han er trøtt, spise når han er sulten, smile når han er glad og gråte når han trenger noe eller har det vondt. Både min kjære og jeg tar det med knusende ro at dagene er lett uforutsigbare. Vi legger lista lavt, så slipper vi å slite oss ut på å føle frustrasjon over at vi ikke klarer å leve opp til de rammene og forventningene vi setter til oss sjæl. Vi er takknemlige for at han har forstått at man sover om natta (..selv om natta godt kunne starta litt før..), og så er vi fornøyde med det. Jeg ser disse mødrene som sliter med å få barna til å sovne for kvelden – Påsan bruker halvannen til to timer med å sovne om kvelden, sier dem. Jaha, tenker jeg. Og de forteller at de må sitte ved sengekanten som smokkeholdere, de prøver alt de kan for å få den vesle tassen inn i drømmeland på det tidspunktet de mener er passende, mens jeg gjør det helt motsatt. Min tankegang er at dersom babyen min ikke er trøtt, eller tilstrekkelig trøtt til å sovne, så tar vi ham opp av senga og ut av soverommet. Han er ikke ferdig med dagen enda, tenker vi, og så gir vi han litt mere av hva enn det er han trenger. Henge på pappaen eller mammaen sin til han sovner, rape litt mere, leke litt med sjiraffen sin – og så prøver vi igjen. For meg er det viktig at senga ikke blir en plass hvor han ligge, fordi foreldrene har bestemt at han skal sove. Senga skal ikke være et sted for trass eller motvilje, eller en plass man skal ligge å være urolig eller sutrete. I senga skal man sove, og man skal sovne tilfreds. Det er min sovefilosofi. Den står jeg ved. Så får tidspunktet komme senere. Nå har vi kommet dit at vi ikke legger’n i senga klokka ni om han ikke selv gir uttrykk for at han er trøtt. Vi sørger alikevel for at han får ro, og det er veldig sjeldent jeg ser ØrnØrn overtrøtt, men det der å tviholde på senga fra et gitt klokkeslett, det bedriver vi ikke. Da går heller Bjørn og jeg ned og setter oss foran peisen og prater om dagen vår, eller ser litt på TV eller leser litt, og babyen vår henger på. Han får ikke nødvendigvis stimuli i form av direkte oppmerksomhet,  men man kan se på hele den vesle gutten at han elsker å kjenne nærheten, høre stemmene våre og døse til det kjente og kjære som gir ham trygghet.

Nå fikk jeg litt tårer i øynene. Jeg er så glad i disse gutta mine.

IMG_0455

__________

Forøvrig koser jeg meg hjemme i perm. Elsker å være mamma. Har supre dager og fæle dager, rolige dager og raske dager, dager jeg fikser alt selv, og dager jeg sender SOSmeldinger til mammamormor og så kommer hun i superfart og da blir allting litt enklere. Jeg gleder meg til jul i eget hjem med hele familien min, Bernhard vokser som han skal (lange, fine babyen!) og er sterk og aktiv og sunn som en sprett, Bob er like fin og Bjørn er kjernen av ro og kjærlighet i vår vesle familie. Jeg har kjempevondt i skuldrene mine og klarer stadig færre ting, men jeg er glad selvom. Kaffe er dessuten det beste jeg vet.

Nå må jeg nesten bare gå å spise bittelitt nattyoughurtis, for det har jeg så himla lyst på. Og kanskje en tørr kakemann.

Have it, partypeople. God førjulstid!

 

Må, bør, kan.

27 Nov

Jeg er i Stavanger. Jeg har lært noen ting her i Stavanger. Jeg har lært meg hva som er på må-lista, hva som er på bør-lista og hva som er på kan-lista. Hurra. Listetid.

MÅlista.

1. Spise og drikke.

2. Sove

3. Utføre konsekvensen av spising og drikking.

 

BØRlista.

1. Elske noen.

2. Bli elsket.

3. Klappe hunden.

 

KANlista.

1. Følge normer.

2. Gjøre husarbeid.

3. Bry seg om rot og penger.

 

Målista er grei. Den følger vi faen meg alle sammen, ellers dævver vi. Problemene oppstår mellom bør-og kanlista. Skjerpings.

Postgravid i ammetåka.

2 Okt

Hallo verden! Jøss. Hadde liksom glemt av den. 

Gjett hva? Jeg har en baby! En ekte en, en sånn en som bæsjer og hyler og gulper. Han har øyne, tilogmed. Dødsfin. Jeg har valgt å kalle den Bernhard, men det er omtrent alt jeg skal dele med internett når det gjelder min vesle sønn. Eller.. greit da, jeg slenger med at han er nydelig. Og kanskje et bilde. Kanskje. Jeg liker ikke idèen om å kline bittesmå barn ut i et hvert hjørne av denne sprøe verden, men på en annen side så dør jeg etter å vise ham frem for alt som kan krype og gå av megabittbrukere. Jeg må rydde litt i prinsippene mine, tror jeg. La meg få tenke litt, silvosple.

 

Nå har jeg har tenkt. Jeg bare må vise ham litt frem. Fine ØrniBørni.

 

I alle fall, for å få en baby så må man ha vært preggis. Det har jeg jo vært, og tilogmed blogget litt om. Èn ting er å være grævvis, det artige er at mellom det å være mamma og det å være preggers så ligger den derre fødinga. Det har jeg også testa ut nemlig. Føding. Det er snedige saker. Det er det råeste jeg noen gang har opplevd – jeg hadde en helt formidabel fødsel, og selv om jeg var hellig overbevist om at det ville være det beste å adoptere neste gang, så er jeg klar for et par til, altså. Vi lot nå naturen gå sin gang, uten smertestillende og uten leger, og jeg er råstolt over hva jeg har gjennomført og dessuten har jeg nå opparbeidet meg en real dose respekt for alle mødre i hele verden som har født et barn. Det er ville saker. Jeg elsker å føde. (Minn meg på det neste gang jeg ligger der i badekaret og brøler.) Jeg har lyst til å dele ut fødselshistorien min også, for å tale det naturliges sak og roe ned et par førstegangsfødende der ute, men da har jeg ingenting å prate om neste gang vi møtes. Det er kjipt, så jeg er litt føre var .

Åh, babyen min laga en lyd! (Jada, man blir helt tussete. Jeg veit ikke hvilken dag det er, jeg har stort sett bare mascara på det ene øyet, jeg griner av alt og har puppa mer på utsiden en innsiden av gensern.) Han ligger nemlig oppi vogntoppen (aner ikke hva det heter. Den greia som en baby ligger i som man fester på understellet ikkesant) her på stuebordet og sover. Hakke no egen vugge eller sånn, trenger ikke det. Det er faktisk utrolig lite en baby trenger av utstyr. En baby trenger kos og mat og stell og et bryst å sovne på. Ikke Emmaljungavogner med tre rom og kjøkken, koppholdere og paraply (..selv om jeg ser poenget med en koppholder. Dobbeltmoralen lever hos meg også, altså.), merkeklær (for det første vokser de som satan, for det andre er de verdensmestere i praktisering av kroppsvæsker i fri flyt) og elektriske brystpumper (den er vel strengt talt til mor, men heihei). Jeg leste i VG at førstegangsforeldre ikke sjeldent fyrer av 40.000 – førtitusen – i utstyr og klær til babyen sin. Da jeg leste gjennom lista over hva man trenger (!) slo det meg at den faktisk ikke var så overdreven som jeg hadde forventa. Mange bruker virkelig en sånn sum. «Mitt barn skal ha det beste» kombinert med høy gjennomsnittsalder for førstegangsfødende som igjen ofte gir en bedre økonomi har lagt lista skyhøyt over dill og dall. Jeg har prøvd å regne ut hva vi har brukt på tilsvarende saker, og kom vel frem til omtrent en fem tusen. Vi har kjøpt seng, madrass, dyne og en lekegrind nytt. Og noen klær. Resten har vi fått, arvet eller lånt. Vi er utrolig heldige. Jeg ser den. Vi har to vogner, men jeg veit ikke noe som helst om hvor de scorer på testene til MammaiVinden.no eller om de er bra eller dårlige. Den funker for oss. Jeg har blitt paff av hvor opptatt folk er av barnevogner. Og vugger meg her og der. Og babycaller! Herregud, ikke glem babycallene. Visste du at man får babycaller med kamera som viser temperatur, har pustealarm og i tillegg kjører på med lyd? Jeg hadde blir riv ruskende gal! Totalparanoia. Vi hakke en vanlig babycall engang, fordi vi ikke har behov for den enda. Min tre uker gamle baby er der jeg er, punktum. Noen ganger sover han på verandaen, og da har jeg vinduet åpent. Jeg har dessuten lyst til å være skikkelig hipp og kul med egne meninger og si at jeg syns ikke det er naturlig å bruke babycall uansett – om man trenger det er man for langt unna barnet sitt – men det funker liksom ikke helt sånn heller. Nå Bernhard blir litt eldre og skal sove på sitt eget rom, er det jo kjekt å kunne rusle ned i TVstua med kjæresten og i tillegg ha en viss kontroll på om tredje verdenskrig bryter ut i andreetasjen. Derfor har jeg ikke tenkt til å påstå overnevnte påstand. Ingen ting er naturlig lenger uansett.

Ellers bedriver jeg jo nå baby og unghund. Det er jo..artig. Tidvis veldig fint, men svarte ta den bikkja sånn i ny og ne. Heldigvis har vi tidenes kuleste hund, og detta kommer til å gå fint. I dag har jeg klart å gå til hundeparken med ErtUlf von Åsm og villhunden, og jeg følte meg som en superperson. Årnings maddafakka – her strekker ho mor til vøtt. Jeg prioriterer trivselen til mitt barn og min hund og meg sjæl, og tenker at det er faktisk det som er jobben min nu. Husarbeid og slikt, det kan alltids vente litt til.

Bob vil også gjerne ligge på lammeskinnet i vogna. Og gjør det.

Apropo – vi har jo flytta! Har kjøpt oss hus da vøttø, med fire soverom og hage og garasje og stue på stue på Jeløya i Moss. Fantastisk. Jeg skal jommen huske å ta noen intreriørbilder fra nytt hjem og lage en ny interiørpost. Denne gangen har vel sånn omtrent hundre kvadratmeter til å rote på, og i tillegg er det barseltid! Gled dere. Støvkornene kommer! 

Om jeg skal blogger mere nå, så blir det bare om bleier og ammeteknikk, og jeg ser at det har begrensninger sånn intressemessig. Jeg kunne såklart skrevet dritmye om kroppen min, for det gjør man som regel når man er gravid og i tiden etterpå, men jeg er strålende fornøyd med den så det holder vel med det. Jeg har født et barn, for svingende! Jeg håper kroppen bærer preg av det resten av livet mitt, for det er den største bragden jeg har utført. Jeg har ikke et behov for å komme tilbake dit jeg var, for jeg er så tilfreds med her jeg er. Tiden årnær det som skal årnæs, og godt er det.

Jeg spiser youghurtis hver kveld. Og er du klar over hvor tørst man blir av å amme? Ohlala.

Ellers vil jeg bare si at jeg nå er forlova med verdens beste mann, vi har blitt foreldre, gjeldsslaver og huseiere. Vi har dessuten også kjøpt oss en bil, og vi har satt opp et gjerde. Hund har vi også. Og alt dette i en aldre av toogtjue. Ikke gæærnt! Jeg elsker a4, jeg altså. Det er så sjukt rock’n’roll! 

 

Huttetu med kanarifulg i bur

2 Apr

Jeg sitter her og forsøker å tvinge frem intressante temaer og artige skråblikk, og det eneste jeg oppnår er lett krampe. Jeg henter meg heller en kopp kaffe, og bæbler litt om hva som har fylt hodet mitt de siste dagene. Det handler litt om Jesus, og mest om tradisjoner.

Påskeferie. 

Hurra. Bilkøer, karbohydramatiske kvinnfolk og brøling av frasen «Nå koser vi oss!». Jeg tenker at hytteturer med særs lite privatliv og en norm om at man skal kose seg kanskje kan bli litt i overkant for folk flest. Avisene flyter av overskrifter som «Så langt må du gå på ski for å forbrenne en Kvikk Lunsj» og «Her blir påsketrafikkkaoset værst» og «Påskebensin til 33,58 kr/l», og byfolk reiser fra trange leiligheter til hytter med barn og hund og kanarifulg i bur. Solkrem, handlelister og råflotte skiantrekk er pent pakket ned, og så reiser man avgårde med sitrende, skyhøy forventning. Mange har hytter med spa og karaokeanlegg, men uansett hvor fancy det enn måtte være så skal jeg vedde en vaffel på at det er minst to kortstokker og et brettspill der også. For det skal nordmenn ha. Tradisjonene. Åhå, nåde den som ikke har kortstokk. For et par år siden hadde vel Kvikk Lunsjen vært like viktig, men i disse lavkarbotider, så er det klart man ikke kan døtte neppå sjokkis. Eller, når jeg tenker meg om, så ser jeg at det er tre typer hytteinnstilling til Kvikk Lunsj og marsipanpølser.

1. Fantastene: disse går femten – seksten mil på ski et par ganger om dagen, sover med pulsklokka og har garantert fuglehund. De dropper Kvikk Lunsjen for en proteinbar, og koser seg med Cottage Cheese og appelsiner i solveggen.

2. Hysterikerne: Forsøker iherdig å gå langt nok på ski til å unnskylde inntaket av påskegodter, toddy og rødvin, uten å lykkes. De går opp et par kilo, og går rundt med dårlig samvittighet og er hissige på utsagn som «Åh gud så deilig det er med feire – nå skal vi bare kose oss og spise deilig mat og drikke godt drikke for det kan man jo gjøre nå som det er ferie, ikkesant mhm, innmari deilig altså, nei dere, nå slapper jeg virkelig av og så deilig det er med slik fjelluft, ja dette er bra for kropp og sjel og jeg skal spise med god samvittighet og bare nyte åjaa, herlig altså.»

3. Livsnyterne: Går ikke lenger enn til solveggen. Setter seg ned med påskekrimmen, nipper til sin varme drikke og koser seg med godter, solbriller og seg selv. Sier ofte «Skål» og «Ahh..» og «Tusen takk», og bruker generelt ordene sine på andre temaer enn karbohydrater og treningseffekt. De fremstår avslappa, og er det også.

Jeg skal forsøke å være en livsnyter denne påsken, selv om jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å forsøke å gå lange nok turer og være i nok aktivitet til å kunne jage samvittigheta på dør. Jeg tenker at om jeg klarer å  være passe aktiv, så kan jeg spise passe mye av hva jeg vil. Og klarer jeg det, så skal jeg være fornøyd. Det er mitt påskemål. Sunn fornuft, som det heter. Det er kanskje en egen gruppe. I så fall skal jeg komme meg med i den.

Gå en tur, spise en sjokolade, være glad. 

Ellers i påska skal jeg

– Drikke solo

– Bruke ullsokker.

Fordelen med å ha en innmari kort to-do-list, er at det blir enkelt å gjennomføre alt. Jeg er veldig fornøyd med denne, og mener at jeg har fanget essensen av det aller viktigste. Bare innrøm det – hvis dette er alle forventingene man har, så blir det omtrent umulig å bli skuffa. Om du er en av dem som har veldig irriterende svigerforeldre så kan du jo grave dem ned i tide, og huske at det ikke er noen skam å snu.

Lykke til, folkens. God påske og sånn. Slapp av litt også, ikke bare stress rundt for at alt skal bli superhyggelig. For det trenger ikke å være superhyggelig hele tiden, det kan jo bare være helt vanlig hyggelig litt også. Og ikke mas så fælt over hva du spiser. Kom igjen, gå deg en tur og senk skuldra. Og heiheihei, ikke no martyrspill over oppvask og vannhenting! Om du syns du gjør litt mer enn alle de andre, så si det heller og be om hjelp. Da blir det koseligere for alle.

Dagens outfit!

30 Mar

Dagens outfit består av noen klær som jeg har tatt på meg – noen fra gulvet, noen fra skapet – et par sko (når jeg er utendørs), og noen smykker som jeg syns er fine. Det matcha ganske bra, bortsett fra skoa. Ferdig med det.

I morgen skal jeg skrive akkurat det samme. Og dagen etter der. Jeg er litt av den oppfatning av at hvis du på død og liv vil se hva jeg har valgt å bekle meg i i de kommende tolv timene av livet mitt, så kan du faen meg invitere meg på en kopp kaffe.

Vi lever jo i en verden hvor eksponeringstrangen har eksplodert i takt med mulighetene for eksponering. Vi elsker likes, delinger, dritt, sladder og høyest av alt – bekreftelse. Det er helt menneskelig det, og handler om selvfølelse og identitet, og jeg skal ikke si et vondt ord om å like å bli bekreftet på en tilfredstillende måte. Det er mer denne ekstreme trangen til å gjøre det fordi vi tror at vi må for hvis ikke så er det jo feil som er skummel. Og frastøtende. Og over alt. Veldig mange legger hele sin verdi og selvfølelse i hva andre sier om et antrekk de poster om morgenen på en blogg. Jeg lurer på hva de gjør med plaggene hvis de ikke får noen positiv respons, eller ingen respons i det hele tatt? Tenker de da «Skitt ævv, jeg gjør som jeg vil» eller «Shiit, dette var ikke bra nok!»?

Jeg er sliten av tilgjengeligheten og folk og eksponering og bekreftelsestrang. Det tenkte jeg at jeg var. Og så opprettet jeg en blogg. Ergo, jeg bedriver hykleri. Og det er intressant. Her om dagen skrev jeg en oppdatering på tryneboka som fikk femti likes og tjuetre kommentarer. Jeg følte meg veldig bra. Det gjorde noe med selvfølelsen min. Når jeg sjekket statsa til denne bloggen i stad, følte jeg en dyp tilfredsstillelse over å se hvor mange som faktisk har vært innom og lest. Det ligger så langt der inne i vår menneskelighet at det ikke kan benektes. Vi tilhører alle en gruppe, på ett eller annet vis. Og vi elsker å være «oss» og «vi», og vi elsker å ta avstand fra «dere» og «dem». Det er ingen hemmelighet, og beinnaturlig. Det er sikker evolusjonsmessig bra også, som så meget. Men med internett har det kommet en egen arena hvor hvemsomhelst kan boltre seg. Og herrminhatt som de boltrer.

Det er nok muligens slik at om du må legge ut alt mulig på nettet, skrive alt du gjør når du gjør det, ta bilder av alt du handler og poste det offentlig, da har du et behov for bekreftelse som ligger litt utover normalen. Slapp av litt. Gensern er fin den, selv om ingen andre kan fortelle deg det i løpet av de neste fem minuttene. Eller eggeglassa. Og din nyfødtes første gulp også. Eller bikinien du kjøpte, som du måtte avbilde på kroppen i en posering hvor magen dras inn, puppene stikker litt frem og fjeset er skjult av blitzen som reflekteres i speilet du står å bedømmer deg selv i. Vi skjønner at det ikke handler om bikinien. Og det er forsåvidt greit det, men innrøm det. Hva med teksten «Jeg ser digg ut i denna bikinien!» i steden for «Bikini fra hotthingstowear.com, kr 499. Ikke fokuser på kroppen, plz. Er ikke i mål enda.» 

Og denna her Thinspiration-bølgen som er ute å går for tida.. Den er pro-anoreksia. PRO-ANOREKSIA! Pro. FOR, altså. Det er da det slår meg at mange tror at anoreksia handler om å være skinny. Det gjør det faktisk ikke. Det handler om angst. Og flesteparten av disse jentene som tror de ønsker seg en beinseriøs spiseforstyrrelse for å bli tynn hakke snøring på hva det er de driver med. Først må de utvikle angst. Personlig tenkte jeg at jeg skal bruke denne bloggen til å fremme en bølge hvor vi oppfordrer fler til å få AIDS. Og til å slutte med bilbelte. Og til å kaste seg utfor broer for å luke ut de med svak benbygning. Dessuten vil jeg gjerne invitere til en selvskadegruppe her hjemme hos meg, hver fredag kveld. Ta med alkohol el. foretrukken rus og skarpe gjenstander, så kan vi støtte hverandre, og hjelpe til når det blir litt vanskelig å kutte dypt nok, eller når du trenger litt ekstra guts, feks ved planer om å ta pulsåra.

Vi er forskjellige. Og vi tror at forskjellige ting skal gjøre oss lykkelige. Alle har vi potensialet til å bli vakre, avslappede mennesker, men da må vi finne tilbake til selvtilliten vår. Ikke den vi later som vi har, men den vi faktisk har. For den finnes der inne et sted. Troen på oss selv. Det er ikke så farlig med en kilo ekstra eller for lite, eller ti kilo, så lenge man har det bra med seg selv. Og om det er sånn at vi ikke har det bra med oss selv, så er det ikke nødvendigvis slik at det er vekta som er problemet, selv om vi raskt kan komme til å tro det. Kosthold, trening og vekt er de tingene vi blir bombardert med for tida, så derfor ligger det så langt fremme. Kanskje var det hvor fint du kunne strikke som var greia for hundre år siden, eller hvor mange sigaretter du røkte – vi styres av miljøet. Å akseptere seg selv er å finne balanse.  Og å finne trygghet. Og vi gjør det utrolig mye vanskeligere for oss selv når vi søker bekreftelse fra hundrevis av mennesker, i steden for tretten. 

Dette ble jo ikke et veldig hyggelig innlegg. Men det er et viktig tema. Vi må oppfordre til den sunne middelveien, der hvor vi ikke bryr oss så fælt om hva Turid i parallellklassen på barneskolen syns om gardinene du har sydd til båten, som ligger i mappa «Båten vår» på facebook. Vi må rett og slett slutte å bry oss om alt vrøvlet, for det tar opp plassen til det det er viktig å bry seg om. 

Vi som vil ut av hysteriet, vi får stå sammen. Hylle sunn fornuft, og ikke noe annet. Heiaheia!

En viktig ting jeg gjorde i dag.

28 Mar

Jeg bakte boller i steden for å støvsuge, fordi hjemmelagde boller er noe av det beste jeg og kjæresten min vet om.

Et ærlig interiørinnlegg

28 Mar

Ja, velkommen hjem sier jeg. De fleste av oss har sett en hel del flotte bilder av vakre hjem. Eller, la meg omformulere, en hel del flotte bilder av vakre møbler i et hus. Min leilighet ser ikke ut som det de gjør i magasinene. Ikke i det hele tatt faktisk, med unntak av et par ganger i året hvor det i alle fall er sånn nogenlunde. Det har slått meg som snedig at folk til stadighet husker på å bli provosert av retusjerte modeller i reklameplakatene, men det er svært få som taler hverdagshjemmets sak. Jeg tar litt ansvar her nå, og gjør nettopp det. Her har dere bilder av en ekte hverdagsleilighet. Slik ser det som regel ut, for uansett om jeg rydder eller ei så ender det jo opp slik. Hygiene syns jeg er greit å ha, men noe kataloghjem det er jeg ikke intressert i. Deilig, er det ikke?

Kjøkkenet vårt. Slik det som regel ser ut. Jeg bruker det jo, såklart er det ting her og der. Legg spesielt merke til den halvdøde planta på kjøleskapet. Og eplet i skjenken. Og Anfield, som dere ser der, er huset til Bob. Når vi ber ham om å "gå til Anfield" så går han dit. Strømpebuksa på kjøkkengulvet tar jeg ansvaret for, men sokken og votten er Bobs verk.

Som dere ser, har jeg hatt viktigere ting å gjøre i dag enn å re opp senga. I steden for å gjøre nettopp dette, laget jeg en omelett til oss til frokost, og serverte kjæresten kaffe på senga. Jeg er fornøyd med den prioriteringa.

Her var det ikke spesielt rotete, syns jeg. Det er jo litt fint. Ting er litt hulter-til-bulter kanskje, men hey - hva er vel ikke det om dagen.

Her sover lilleHund. En velutlekt Donald chillern under krakken der, og hvis du titter nøye så ser du gulerotrestene som ligger strødd omkring. I huset vårt har Bob nemlig lov til å tygge på gulerøtter eller pinner og spre henholdsvis gulerøttstøv og bark overalt. Det får han lov til fordi jeg vet hvordan man støvsuger, og dessuten blir Bob glad og fornøyd.

Prakteksemplar av typisk norsk knaggrekke. Alt er fullt og vårskittent. Dessuten har jeg vært ufrivillig linselus ser jeg nå.

Badet vårt. Det ble vaska i går.

Støvet vårt! Det er koselig. Det soler seg sammen med noen smuler og litt mat.

Dette er meg. Sånn ser jeg ut, helt til vanlig, når jeg tenker at ingen ser meg. Nå er det jo sånn at så mange som vil kan se meg etter denne publiseringen, men da får det heller være. Noen dager er jeg ganske pen, andre dager ganske kul og akkurat i dag er jeg litt sånn hverdagsgrå men glad. Ingen sminke på, praktisk genser og litt sånn.. vanlig hår. Jeg skjemmes ikke. Jeg gjøkke det.

En død plante og en levende. Økologien er i orden.

Hvis du vil ha en artig utfordring, så har jeg en god en her: La være å rydde neste gang dere får besøk. Du blir sikkert stressa og utilpass, men hvorfor i helvete skal det være sånn? Er det egentlig viktig? Hvorfor er vi så opptatt av å gi inntrykk av at vi har rene, ryddige hjem hele tiden? Det er rett og slett hverdagsmote, og vi er moteslaver. Det er som med mat og trening og fin jobb og lang utdannelse – det er en statussak. Jeg skjønner ikke hvorfor vi skal være så opptatt av materiell status, og jeg jobber ganske hardt nå med å finne ut av hvorfor jeg er det selv. Det er innmari vesten, og dette med at hjemmet skal være nydelig og velduftende og hele pakka tror jeg er erkenorsk. Vi er jo hjemme hele tiden. Vi drar på besøk hjem til hverandre. Det er klart vi vil ha det hyggelig. Men det er forskjell på hyggelig og plettfritt. Jeg er opptatt av å ha det rent, men jeg øver meg på å ha det rotetet. Når jeg har det rotete er jeg lykkelig. Når det blir et rent helvete i leiligheten min, da er det på tide med en pille og et par dask i trynet – en liten realitetsorientering om hva det faktisk er som plager meg. Det er sjeldent det handler om fysisk rot, for å si det sånn.

Vi må slutte å gi oss selv verdi etter hvor ryddig vi har det hjemme. Nå blir det veldig selvhjelp her, men jeg syns det er viktig. Jeg mener det når jeg sier det; rot, det ekke så farlig.