Slitsomme feminister og behovet for sitronbrus.

Nå har de begynt igjen. La meg få lov til å introdusere dere for en viktig sak innen feminismedebatten – de finnes to typer feminisme:

1. Likhetsfeminisme.

2. Forskjellsfeminisme.

La oss bare avklare dette til verdens ende; jeg er forskjellsfeminist, ikke antifeminist. Jeg elsker jo å være kvinne. Men jeg kan ikke fordra likhetsfeminismen. 

Likhetsfeministene går rundt i røde strømper, sprenger seg sjæl med jevne mellomrom, kjører traktor mens de hater at de ikke er menn. De hater menn, mannlig makt, mannlige egenskaper og mannlige menn, men elsker kvinner med mannlig makt, kvinner med mannlige egenskaper og mannlige kvinner. Hver gang jeg ser en erkefeminist in action føler jeg med nedgradert, undervurdert og misforstått. Likhetsfeministene har gjort kvinner til et offer, og idolisert mannsrollen i den grad at alle kvinner burde være menn – men nøyaktig samme utgangspunkt, muligheter og evner. Kjønn spiller ingen rolle for likhetsfeministene, så lenger det er det mannlige.

Forskjellsfeministene setter pris på kvinnen som en kvinne. Kvinnen skal være feminin, har typiske kvinnelige egenskaper som empati og god forståelse av omsorg, være en god mor og leve i dynamikk med mannen. Kjønnene er like mye verdt, men de er forskjellige og disse forskjellene bør tas vare på og dyrkes. Det er distinkte forskjeller mellom mann og kvinne, og forskjellsfeministene ønsker å ta vare på disse, i tillegg til å verdsette dem. Ingen mann kan noen sinne erstatte en kvinne. Ingen kvinne kan erstatte en mann.

Vi skal være forskjellige, og vi skal sette pris på forskjellene.

Ta dere en sitronbrus og pust med nesa. Jeeze.

Reklame

Kjære NAV

Takk for alle stønader. Takk for alle tilbud. Takk for alle motvillige behjelpeligheter. Takk for dine saksbehandlere og såkalte veiledere som får oss til å innse verdien av nøktern høflighet i våre andre medmennesker på en daglig basis. Takk for alle de fine skjemaene som beriker våre liv, takk for utfordrende formuleringer og takk for engasjerende frister. Ingen instans i dette vakre landet har trenet folket til å gå i bane rundt et postkontor bedre enn deg, ingen har sørget for at frimerkebestanden har holdt seg like godt som du har, og du har en stor del av æren for at postsystemet enda ikke er fullstendig digitalisert.

            Kjære NAV. Takk for at du sørger for at jeg er i kontakt med mitt følelsesliv, og at du bidrar til å holde både mestringsfølelse og selvrespekt på et moderat nivå til alle tider. Jeg har lært meget om meg selv, men ingen ting har jeg lært så grundig som det faktum at jeg ikke er det tolmodige mennesket jeg håpet at jeg var.

Ditt største talent, kjære NAV, er og blir din evne til å gjøre fantastiske ordninger for folket til en kamp vi kan vokse i som mennesker – en kamp hvor man selv må vite sine rettigheter og juridiske restriksjoner, en kamp hvor man enten må gro bein i nesa eller sulte ihjel, en kamp hvor de sykeste blir helt nødt (og blendet av ubesudlet motivasjon på veien!) til å mobilisere noen krefter til å komme igjennom en deilig og, ikke mer enn nødvendig, kreativ prosess i form av blekk, formalia og nummerkombinasjoner du ikke engang visste du hadde knyttet til deg. Det er godt at noen her i denne verden sørger for at ingen ting går av seg selv.

Jeg er dessuten sikker på at forholdet mellom fastlege og pasient blir både tettere og mer pågående som følge av deg NAV, og du er en byråkratisk tørketrommel som vil gå rundt og rundt til evig tid – det er ingen som vet hvordan man skal skru deg av, for prosessen er så lang at livet ikke strekker til, behandlingstiden skal være en seks-åtte uker på papiret, men det er greit NAV, vi vet hvordan du jobber. Takk for de kronene du skal utbetale til oss i de kommende ukene, takk for din uutgrunnelige godhet og velviljen du utlyser slik at jeg kan være hjemme med min nyfødte sønn og i tillegg være nogenlunde kledd, varm og mett. Det er greit at jeg må hente inn legeerklæring en femten, seksten ganger, det er greit at jeg må klø meg i hodet i ren desperasjon, det er greit at jeg og min kjære til tider får muligheten til å teste hvor solid vårt forhold faktisk er som følge av disse helvetes skjemaene, det er greit NAV, det er greit, jævlig greit er det faktisk, forbanna og forpult greit for helvete. For NAV, jeg må ha disse pengene, så derfor er det greit. Helt greit.

NAV, vi kan ikke leve med deg, og vi kan ikke leve uten.

Mvh,
hormonell gravid i gang med permisjonsøknadene.

Hva er galt med sorteringssamfunnet?

I dagens VG står det en artikkel om at SV og Audun Lysbakken nå sier ja til å tilby alle kvinner i Norge tidlig ultralyd. Jeg anbefaler’ræ å lese igjennom artikkelen før du leser igjennom resten her egentlig, hvis du ikke er oppdatert på denne debatten. Jeg er jo dritpreggis nå, og dermed ser jeg på meg selv som høyaktuelt for å kommentere en slik debatt selv, så det tenker jeg å gjøre. 

«Sier ja til tidlig ultralyd»

Personlig syns jeg dette er fornuftig. Det å få muligheten til å vite at det er liv, til å få se hva det er som vokser der inne og til å kunne få en slik god mulighet til å omstille seg og til å glede seg til mors- og farsrollen syns jeg rett og slett er fabelaktig. Det er de etiske spørsmålene som derimot har blitt viktige i denne debatten, og med god grunn.

Hva skjer om man sitter der som nygravid, i ellevte uke, og får høre at nakkefolden er såpass tykk at man mistenker Downs syndrom? Eller man ser andre betydelige avvik? Da blir man jo nødt til å revurdere litt, tenke seg om å ta en avgjørelse. Og det er denne avgjørelsen som motstanderne ikke syns at er opp til hvert enkelt menneske. De kaller det begynnelsen på sorteringsamfunnet.

Jo mer jeg tenker over det, jo tydeligere blir det for meg at sorteringssamfunnet har eksistert til alle tider. Forskjellen mellom nå og da er at vi nå tror det er vi som sitter med makta. Typisk menneskelig, og overstadig arrogant. Før ordnet naturen opp selv – de barna som ble født med alvorlige feil og sykdommer, de døde som spedbarn. Fra naturens side er det naturlig at de svakeste ikke overlever. Og i dag sitter man her og snakker om hvor unaturlig det er å benytte seg av ultralyd for å finne slike avvik. Jeg får det ikke til å henge på greip! Hvis du ser det fra den synsvinkelen jeg presenterer her, så er muligheten til å avbryte et svangerskap i ellevte uke utelukkende grunnet sykdom o.l. et fantastisk, evolusjonsmessig fremskritt. Kvinnen slipper å bruke tid og krefter på å bære frem et barn som ikke er levedyktig. Det sparer moren, barnet og samfunnet, og kvinnen og mannen kan hoppe til køys langt raskere for å forsøke på nytt. Det er en fordel.

Nå i dag har teknologien gjort det slik at vi har vært nødt til å ta en del andre etiske valg. Her i Norge, og i vesten generelt, er vi livredde for døden. De eldre skal holdes i live til enhver pris, og dødssyke spedbarn blir reddet fra døden, til et liv i medisiner og tilrettelegging. Her til lands blir vi født inn i retten til liv. Og aldri har jeg sett noen tvilholde sterkere på noen rett enn akkurat denne. Ingen tør å la et annet menneske dø. Det ville føles galt, og andre vil reagere med sjokk. Om du føder et barn som aldri vil utvikle seg noe særlig, som mangler det meste både psykisk og fysisk, og som må inn og ut av sykehus jevnlig for å holde smerter og livet nogenlunde i sjakk, så er det alikevel uhørt å la barnet dø. Hvor er det naturlige i dette? Fordi vi har kunnskap og mulighet, så skal vi, må vi, bør vi. Vi kan ikke godta den naturlige veien å gå, fordi den er for hard. Vi mennesker er ikke naturlige lenger, så ikke kom her å rop så høyt om hvor unaturlig det er å velge bort et sykt barn, ufødt eller levende. Det er like unaturlig, eller naturlig, som å holde det i live, selv om det aldri kan leve. 

Når det gjelder Downs syndrom, så er dette er nokså mild lidelse som de fleste kan leve greit med. De kan bo i egnede hjem, kommunisere på et ok plan og oppleve glede og smerte. De har et annet syn på livet, og vi har en del å lære fra dem. Alikevel syns jeg at det skal være helt legitimt å velge å ikke bære frem et slikt barn på grunnlag av en risikovurdering i ellevte, tolvte uke. Det er faktisk en feil, et avvik, og de grunnleggende menneskelige instiktene føler en viss avsky for slikt, fordi det ikke er en optimal måte å reprodusere seg på, eller en god person å reprodusere seg med. Det handler ikke om å ha dårlig moral eller lunken etisk forståelse, det er bare stålnatur som spiller inn. Det er de samme instiktene som gjør at vi tar avstand og ofte reagerer med redsel eller avsky når vi ser et menneske som tydelig har en skrue løs, eller noen som har et gapende kjøttsår i fjeset. Det er det faktiske menneskelige som sitter så hardt i oss at vi ikke kan gjøre annet enn å i beste fall skjule reaksjonen vår, selv om vi vet at mennesket bak kan være et bra menneske. For vi har lært at vi ikke skal dømme, men sannheten er at det er nettopp vår evne til å dømme andre som holder oss i live, og som har holdt oss i livet i tusenvis av år. Det er der fortsatt, og det ergrer meg så at det har blitt skammelig å følge det.

På et annet sted i artikkelen sier Lysbakken at de er opptatt av at det ikke sendes et signal om at barn med funksjonshemming ikke bør bæres frem. Det er politisk korrekt, fryktelig etisk og innmari søtt. Men målene vi jobber mot, alle sammen, er få føde friske, sunne jente- og guttebarn, som kan vokse opp, betale sin skatt, få sunne fine barn og føre slekt og tradisjon videre. Jeg tenker for meg selv at utsagnet til Lysbakken er helt tomt. Hele verden, all natur, alle helsebøker, alle leger, alle kvinner, alle menn – alle sammen sender ut signaler om at det vi helst ikke vil ha barn med funksjonshemminger. Det er naturen. De svake dør. Det er dyrisk, og det er så lenge siden vi mennesker nektet for at vi er dyr. Naturen er noe vi bruker, og vi tror vi er naturlige når vi drikker økologisk te.

Jeg tenker definivt for mye. Misforstå meg ikke, jeg ønsker ikke å bo i en hule, se mine svake barn dø og spise urter mens jeg danser regndans. Jeg vil ha neglelakk og internett, og se på Game of Thrones og gå på ultralyd. Jeg setter det litt på spissen her, men jeg står for alt jeg har skrevet. Vi må ha litt mer natur om vi skal argumentere for hva som er naturlig, og så må vi ha litt mer aksept og litt mindre frykt om vi skal sidestille alle mulighetene våre. At det bare ble født 21 barn med Downs syndrom i Danmark er fabelaktig eller skremmende – alt ettersom hvilke synspunkter man har. Andre mennesker kaller meg kynisk, og jeg kaller meg et menneske med et evolusjonsmessig blikk på livet. Det byr til tider på problemer, men en god diskusjon kan man alltid lære av. Og å lære seg noe nytt, det er nyttig. (Krangling derimot – enda morsommere, men totalt unyttig.)

Så rusler jeg rundt og diskuterer viktige ting med andre mennesker, og etterhvert blir det blir snakk om å velge bort barn basert på kjønn og øyenfarge. Da må jeg rope litt høyt, for det syns jeg overhodet ikke noe om. Der går grensa for meg. Jeg er for tildig ultralyd før abortgrensa setter inn når det gjelder alvorlige avvik, sykdommer og andre elementer som kan spille inn på livskvaliteten både til barnet, familien og apparatet rundt, men ikke til fjåserier. Om du ikke kan være fornøyd med et blåøyd barn, så bør du ikke ha barn. Da er ikke verdiene dine der de burde være. Vi skal ikke kaste bort gode liv. De er så dyrebare.

I morgen har jeg for øvrig ultralydundersøkelse på sykehuset. Jeg er nå halvveis i mitt svangerskap, og jeg vet ingen ting om mitt ufødte barns helse, fordi jeg ikke har valgt å ta en privat tidlig UL. Om jeg i morgen finner ut at det er noe alvorlig galt – ikke dødelig, bare alvorlig – så har jeg ingen andre valg enn å bære frem mitt barn og å forberede meg. Og om de finner en feil som er dødelig, så kan det hende jeg har gått halvveis i dette svangerskapet for å måtte avbryte det nå. Det er en risiko alle kvinner tar hver eneste gang der går svanger, og det er naturlig. Skremmende, overveldende og stort, men naturlig. Man har ingen garanti. Noen kan kanskje i fremtiden få vite det litt før på statens regning, og kanskje må de ta sitt livs vanskeligeste avgjørelse. Det blir ikke enkelt. Det er en utrolig kompleks sak, med mange sider og mye følelser. Men i vår teknologiske og individuelle verden syns jeg at man skal ha valget i sin egen hånd. For uansett hva vi gjør, uansett hva vi velger, så er det ingen tekonologi som kan gi oss fullstendig sikkerhet. Det eneste som er hundre prosent sikkert i dette livet er at vi skal dø. Det er det eneste vi egentlig vet. Og godt er det. Vi hører til naturen alikevel.

Jakten på intetkjønn – det ekte mennesket

Her sitter jeg, i fred og ro, etter en lang fin tur med min kjære hund. Så logger jeg på litt, leser over noen nyheter og kommer over en artikkel som jeg kan lese med stor fornøyelighet. Jeg har lyst til å være veldig saklig og argumentere godt, men jeg har også rett og slett lyst til å le. Ganske høyt, og ganske lenge. For dette er latterlig, og helt bak mål. 

Mødre bør jobbe fulltid

Martine Aurdal mener her at vi skal ignorere kjønnet vårt. Kjempeidè altså, helt storveis! Hvem trenger forskjeller her i verden!? La oss bare blende alle inn i en stor masse, avle frem barn som er nøyaktig 50/50 maskuline/feminine i tankesettet sitt og som liker både dukker og bilbaner.

Jeg er fullstendig overbevist om at det finnes en fantastisk kjønnsforskjell. Selvfølgelig gjør det det. Jenter liker å leke med dukker fordi det appelerer til en kvinnes sterke senter for emosjoner og empati. En kvinnes største oppgave er å ta vare på sitt avkom, å leve med og rundt og for barna sine resten av sitt eget liv. En mann har sterkere senter for språk, logikk og rasjonalitet, samtidig som de er stekere fysisk bygget, og dette er fordi de skulle ut på jakt, hente materialer og beskytte sin egen flokk. De knytter seg også til barna sine, fordi evolusjonen er bygget på det grunnlaget at man er villig til å ofre sitt eget liv for å berge sine egne gener i den neste generasjonen. Dette er kanskje ikke spesielt romantisk, men det er sannhet. Alle andre arter lever slik den dag i dag, det er bare oss mennesker som har lekt oss litt på veien. Og veien har vært lang og rar, og mannen har undertrykket kvinnen, kvinnen har undertrykket andre kvinner, og undertrykkede kvinner har undertrykket andre kvinner. Hur-ra.

Noen kvinner fikk til slutt nok her i Norge, de demonstrerte litt og elsket sitt mensblod i offentlighet, og sørget for å få stemmerett, like rettigheter og gode muligheter. Takk for det – det mener jeg. Så lurer jeg på hva i helvete det var som skjedde. Når gikk vi fra «like rettigheter» til «allekvinnerbørværemenn»? Feministene i dag sutrer så fælt, og de har skapt en kjempeblest om hvor ille det er å være kvinne. I steden for å opphøye kvinnens rolle i samfunnet og ære alle de tingene vi er best på, så har de tråkket oss ned i gjørma og roper med sinte stemmer at det er urettferdig at de er født som kvinne. Det er, som man sier, ikke bra.

Personlig er jeg en sånn som elsker å være jente. Jeg liker å forbeholde meg retten til å grine av kliss og jeg verdsetter forskjellene mellom kvinner og menn høyere enn noe annet – mest fordi jeg veit at det ikke hadde vært no særlig til folk av meg om det bare var kvinnfolk rundt om kring her. Vi overanalyserer, overtolker, hvisker, tisker og griner, og jeg er så til de grader sikker på at enhver kvinne trenger en mann for å lære seg  litt om hvordan denne verden egentlig fungerer, akkurat som en mann trenger en kvinne for å lære seg familiære relasjoner og å ta vare på følelser. Jeg trives dessuten best med mannlige ledere i jobb- og studiesammenheng – rett og slett fordi mitt inntrykk er at de har bedre kontroll når det gjelder å lederegenskapene sine, det er langt mer hard jobbing, det er tydeligere krav og mye mindre albuing for å komme seg til topps. Jeg foretrekker mannlige leger ovenfor kvinnelige, men når det gjelder jordmødre og gynekologer vil jeg helst at de skal være kvinner. Hadde jeg vært i motebransjen, hadde jeg nok foretrukket homofile, feminine menn og kvinner som make-up artister og stylister, skulle jeg jobbet i nordsjøen hadde jeg helst sett for meg en mannemann eller en særs maskulin kvinne som min sjef. Og, for all del, skulle jeg på hundekurs hadde jeg foretrukket at instruktøren selv hadde erfaring med hund, det blir kriteriet der. Er det egentlig så stor forskjell? Det er faktisk ingen skam å foretrekke et kjønn over et annet i visse sammenhenger. Det er ingen skam.

Men altså, spørsmålet er nå engang hvorfor er det kjønnsforskjeller i samfunnet? Født sånn eller blitt sånn? «Blitt sånn!» roper feminister som Martine Aurdal. De skriker og skråler om at det ikke er naturlig. Og da spør jeg, jaha, når ble det sånn? Vi kan vel se forskjellige kjønnsrollemønstre så langt tilbake vi bare orker. Så hvis det har vært sånn i, la oss si, sekstifemtusen år, er det ikke litt urettferdig at feministene tar fra oss muligheten til å rope «Født sånn!» da? Fordi det ikke var sånn de første ti tusen åra, liksom. For det er der den faktiske forskjellen ligger. Femninistene mener at det er samfunnsbestemt hvordan vi tar på oss rollene nå til dags, altså «blitt sånn». Jeg mener at når man blir født inn i et rollemønster som har vart i tusenvis av år, ja for faen, da blir du faktisk «født sånn». La oss ikke glemme at vi forandrer oss med tiden. Gener blir byttet ut, styrket og svekket, og slik gjekk no dagan. 

Noen ganger er jeg temmelig sikker på at menn ikke føler seg truet av kvinner fordi de vet at det finnes en forskjell. Det er få menn som kunne tenke seg å leve et liv uten kvinner, og så og si alle menn er avhengige av en kvinnes omsorg – gjerne hele livet. Men vi kvinner, vi skal liksom føle oss truet, og være redd for at vi ender opp ubrukelige og uten verdi. Det er en absurd frykt. Årntli jentete. Det ekke menn som har skap den frykten, det er garantert no kvinnfolk. Og så begynte vi å bli redde, og psyken vår hjalp oss med å finne tegn og etterhvert ble vi underdanige i hundrevis av år fordi vi var så redde for at det var sant. Hva om kvinnene bare hadde ledd mannfolka i fjeset på sammen måte som de ville ledd av oss, når de ymtet frempå at vi «bare var kvinner for en manns formål». Da hadde nok mye vært annerledes. Det er på tide å ta ansvaret selv, og slutte å skylde på mennen som undertrykket oss. Når jeg tenker meg om, er det vel på tide å slutte å rote rundt i den gamle historien og begynne å se fremover. Hvor er det dere vil, dere selvantennelige feminister? Hvor?

Pippi du liksom.. Det skader ikke å la barnet utvikle sine naturlig egenskaper. Vi skal ikke tvinge guttejenter til å bli jentejenter, eller jentegutter til å bli guttegutter, men vi trenger heller ikke å presse så dramatisk den andre veien. Så om jentungen til Martine Aurdal kjøper push-up BH i sjetteklasse, blir en rosablogger og elsker Hello Kitty, hva så? Hva om hun velger å bli husmor etter at hun har fått sitt første barn? Den eneste som føler seg dårlig av det vil være hennes mor. Vi andre vil akseptere at hun har blitt den hun har blitt. Så slapp av, pust med nesa, for det ekke så himla farlig.

Oioioi, her ble det såklart mange meninger og mye engasjement. Egentlig orker jeg ikke å bli så veldig engasjert, jeg vil heller bare le av det og putte en finger i nesa og leve mitt fine, jentete liv. Jeg skal være hjemmeværende så lenge jeg kan med mitt barn. Det er det viktigste for meg. Det er min jobb. Hvorfor det skulle være en dårligere jobb enn noen annen, det får du spørre feministene om, for det har ikke jeg svar på. Husk nå det dere, at det ikke skulle vært et eneste mindreverdighetskompleks forbundet med å tjene mindre penger enn sin mann, fordi du gjør mer husarbeid en ham og bruker mer tid på barna deres – det er vårt største tap, at vi lever i en tid hvor vi har blitt pumpa til å tro at det er en dårlig status. I mine øyne er det en krevende og viktig jobb, og det er mitt ansvar å ta den. Og jeg gleder meg.

Hurra.