I dag har jeg tenkt på ting. Faktisk har jeg tenkt på disse tingene en stund, men i dag har de liksom blitt tydeligere, og dessuten har hjernen prestert å sette de i system, slik at jeg kan putte de inn i ord. Jeg har nemlig tenkt på livet.
Livet er en stor og viktig sak. Alle må tenke nøye over livet sitt – hvordan de har levd, hva de vil gjøre med resten av det, hvor langt de skal reise og hvor mye studiegjeld de ønsker å sitte igjen med. Og så må man liksom legge en plan, en retningslinje, og så skal man følge den så godt det lar seg gjøre. Heldigvis finnes det tilfeldigheter og valg langs den veien, ellers hadde jo alle endt opp akkurat der de planla. Det er ikke så bra.
Jeg har i alle fall kommet frem til en type hverdag jeg ønsker meg. Hverdagen er jo ubestridelig en stor del av livet, så jeg tenker at dersom jeg har en bra hverdag så får jeg et godt liv. Det virker som om mange tenker at hvis de har dyre sko eller reiser på eksklusive ferier så får de gode liv, men det de egentlig får er et bilde eller to av en forestilling om et godt liv på facebook, der de kan tagge seg selv i Costa Dritdyrt eller sånn. Jeg er jo allerede velsignet med verdens beste kjæreste og samboer, og det at jeg ble kjæreste med nettopp han er nok det lureste jeg har gjort. Da fikk jeg jo lagt grunnsteinen for allting – alle lengter jo etter «den» personen de skal dele allting med, og jeg har allerede den personen hos meg. Det gjør meg glad i sjela. Det skal jeg tenke på i hverdagen min, ganske ofte faktisk. Ålreit. Jeg presenterer altså mitt drømmeliv i form av hverdag:
Jeg ønsker meg et hus som er passe stort, et hus som vi kan gjøre til et hjem. Et hjem med rotete bokhyller, smuler på kjøkkenet og hybelkaniner under sofaen. I dette hjemme skal alle mine fremtidige barn få tegne på en vegg, akkurat hva de vil, og lilleBob skal få tygge på pinner inne selv om det blir bark på gulvet. Vi skal måle høydene våre i dørkarmen, og ha masse tegnesaker liggende på et bord. Jeg skal sukke over rotet som gjør huset til et hjem, og lærer meg å setter pris på alt som puster av liv – skoene som blir slengt i gangen, ytterjakkene som faller av knaggene fordi det aldri er knagger nok til alle jakker, skuffene som Bjørn lar stå åpne, små skjeggstubber som blir liggende rundt omkring i vasken og regninger som faller ned fra kjøleskapet, der magnetkraften må gi tapt for materialismens kaptialinnkrevelse. Jeg skal nyte lukten av hjemmelaget mat selv om jeg lager den helt selv, og ta vare på alle de små rare tingene som dukker opp. Jeg ønsker meg et hjem med klær som ligger i en passe irriterende haug på badet, en sånn haug man må tråkke over mange ganger om dagen og alikevel klarer å ignorere, og jeg ønsker å kunne få forundre meg over hvorfor vi velger å slenge fra oss dagens antrekk på krakken ved siden av klesskapet, i steden for å legge det inn i det. Jeg skal decoupage alle dørkarmer i huset mitt, og pusse vinduene altfor sjelden. Jeg skal fortsette å stue vekk støvsugeren når jeg ikke bruker den, selv om jeg alltid tenker at det ville vært mye enklere å få tatt støvet om den bare sto fremme, heletiden. Dessuten skal jeg ha alvorlige melflekker på alle benkeplater, og jeg skal være glad i våre halvtørre planter uansett hvor urealistisk det er at de fortsatt er i live. Vi skal ha en roteskuff et sted som overraskende raskt blir til et roteskap og på lørdagskvelden skal vi spise litt for mye godis og drikke masse solo og kose oss i karbohydramatikken. Jeg skal være trøtt om morgenen, ha noen kilo ekstra på kroppen, spise to bananer hver dag og det skal være lov å slenge beina på bordet når som helst. Vi skal dra på sydenferie med hele familien, men det blir etter å ha spart en stund og skjøta på med kredittkortet. Det viktigste vi skal eie er huset vi bor i, sånn at barna får tegna på veggen sin.
Og når jeg er sliten og trøtt og lei og syns alt er så jævla rotete og faentahele hverdagen skal Bjørn gi meg en klem, og så skal vi ta en liten dans og gråte noen tårer og le noen lattere, og så skal jeg igjen huske på hva som er viktig. Slik som vi gjør det nå.
Omtrent sånn vil jeg ha det. Men bare omtrent. Blir det ikke helt sånn, så er det bra. Så lenge det ikke blir katalogkrampeaktig, så skal jeg være fornøyd. Perfekt er kjedelig, fordi det ikke er rom for liv, men nesten perfekt er midt i blinken.
Det ekke så farlig 
Ler og smiler over knallgode innlegg på siden din:)
Fantastisk bra innlegg! Vi sitter her og kjenner oss igjen, og humrer i skjegget 😉
Oppdaget bloggen din i dag. Utrolig bra. Liker veldig godt hvordan du skriver og måten du tenker på 🙂 som om jeg skulle sagt masse av det selv 🙂 Skal faktisk ta til meg det du skriver om å la rote ligge – det ekke så farlig, fra i dag faktisk… :-)))
Veldig ok blogg du skriver! Jeg kjenner meg selv godt igjen. Vi har det vel også omtrent sånn som du beskriver i hverdagen og har det for det meste veldig bra! Har litt dårlig samvittighet for en del av plantene mine, men heldigvis har jeg noen som er litt mer hardføre 😉 Vi har nok godt av å ta oss selv – og hjemmet vårt – litt mindre høytidelig. Da blir det litt lettere å nyte livet og det som betyr noe hver dag.
Jeg håper du får til å leve det livet du ønsker deg,
for det du ønsker deg er fint og godt.
Og jeg tror du får det til, for livet er
så mye som
alle hverdagene tilsammen,
og ønsker blir mer og mer virkelige
når vi lever dem, litt&litt.
Jeg ler mye og griner litt, for du skriver så fint og treffer så bra. Jeg la meg akkurat på sofaen med litt sjokkis etter babyen sovna,i stedet for å rydde kjøkkenet, brette sammen klærne og vaske badet. Med dårlig samvittighet.. Helt til jeg «fant deg». Skal prøve å minne meg selv på det du sier om at det må være rom for liv. Det var kanskje det som traff meg aller, aller mest. Takk for at du deler! Klem fra tobarnsmor i oslo
Fant bloggen din fra vg, og takk og lov for det. Det gjorde godt i sjela!