Å leve med oss selv på utsiden av oss selv mens vi er på innsiden av andre og oss selv.

25 Apr

Tenk over hvor mange ting du gjør i løpet av en dag som du gjør for andres skyld. 

Jeg blir mer og mer bevisst over hvordan jeg ser på verden. I dag har jeg innsett at vi stort sett lever utenpå oss selv – vi forsøker å se oss selv i andres øyne. Hele jævla tida. Og nå, nå er det nok for min del.

Jeg skal frigjøre meg selv! (Fanfare og dramatiske virkemidler!) Ikke fullstendig kanskje, for det er nok innmari kjekt å ha litt selvinnsikt også, men tenk å komme til det punktet hvor man rett og slett ikke bryr seg så fælt. Det må være det ypperste målet. For jeg orker ikke å gå rundt som et aspeløv lenger. Jeg gidder ikke mer dårlig samvittighet og kjipe følelser på bortkasta ting. Jeg vil bare puste og leve og  være bra nok og menneskelig og..og.. jeg vil ikke være med på forumer mere, jeg vil ikke lese flere «uansett hva du gjør så kan du bli bedre»-artikler i Dagbladet, jeg vil ikke ha flere «gjør dette og bli perfekt» og ikke mere liten skrift. Jeg holder på å krepere, og jeg gidder ikke å krepere fordi noen har fått meg til å tro at jeg ikke er bra nok. JEG ORKER IKKE MER! Dæven døttings, det var deilig å si. Jeg skrek det på en måte, for det er jo caps lock. Man ropeleser jo alle ord med caps lock. Deilig virkemiddel. ROPE MEREEE! Få det ut, for faen. Kom igjen dere, det er på tide å ta tilbake makta.

Jeg skal begynne å skrive musikk igjen. For min egen del. Alle låtene skal begynne i Amoll, om det er der jeg syns de skal begynne. Jeg skal drite i å bruke foundation, for jeg liker det egentlig ikke. Jeg skal tegne en tegning som jeg skal ramme inn og henge opp i leiligheten min, selv om den ikke blir så fin. Jeg skal bruke de klærne jeg har tilgjengelig og som jeg selv syns er ålreite – uten å tenke at «næh, det der ekke sæææli rock’n’roll, jeg må jo leve opp til imaget mitt.» Og nå vet jeg hvordan jeg skal klare å gjøre alle disse tingene.

For hva er det verste som kan skje? At noen andre ikke liker det så godt. Tenk på det! Det er det aller, aller, aller verste som kan skje! Og jommen sier jeg det, det er ikke ille i det hele tatt.

Hah – tenk så tåpelige vi er her vi går rundt å tilpasser oss hele tiden! Det er enkel psykologi at man leter etter aksept hos den gruppa man ønsker å være en del av, for det er trygghet i nummer, ikkesant. Det er bare det at det har gått litt over styr her i gården. Vi kan ta det ned noen hakk, gett.

Nå skal jeg begynne å kose meg igjen. Finne frem litt sunn galskap, leke mye mer. Jeg skal gi mitt aller beste for å bare være meg. Jeg har jo årna meg alt det viktige jeg trenger her i livet – en flott kjæreste som skal bli far til mitt barn! Det er jo det en forelskelse er til for, å enkelt kunne tilpasse seg en annen person, blomstre opp i alle sine gode sider og i tillegg bare legge merke til det gode hos den du er forelska i. Så går forelskelsen over, og man kan slappe av igjen. Da bør grunnsteinene for et forhold være lagt, og er de gode nok så tåler det en promp og en slækk bomullstruse. Det der har jeg fiksa meg, så nå er det på tide å finne meg sjæl litt her, ikke bare leve i den jeg har lyst til å være, eller den jeg tror at jeg bør være hvis jeg prøver å sette meg inn i andres hoder.

Vi skal ikke glemme å sette stas på hverandre altså, men vi trenger ikke å leve for nittenhundre «venner» på facebook, de i køen bak oss i butikken eller naboene. Vi kan tilpasse oss og streve litt mot de som fortjener at vi tilpasser oss og strever litt, og det skal være gjensidig. For alle de andre kan vi jo bare slenge på krøllene og ta oss en vaffel.

For en deilig innsikt! Dette er virkelig nyttig kunnskap om livet. Det er utrolig hva man kan lære seg av å koble seg selv litt ut av samfunnet en stund, slik som jeg har gjort nå. Jeg er jo ikke i hverken jobb eller studie, og har ikke vært det på et år. Fy søørn så mye jeg har lært om verden, om samfunnet, om meg selv. Jeg har rett og slett brukt mine evner til refleksjon til å forstå så mye mer, og jeg tror jeg har kommet dit de fleste ikke kommer før de er i førtiåra (om de noen gang kommer dit), når det gjelder holdepunkter i livet, selvfølelse og aksept. Det er fordi jeg har hatt tid. Og mulighet. Det ekke no morro å gå rundt sånn som jeg har gjort alltid – og grunnen til at jeg gjør det er særdeles lite hyggelig. Men man kan alikevel lære av seg selv, uansett hvor man er. Det har jeg bevist. Og jeg skal aldri tvile på det. Ingen ting er bortkasta. 

Denne har jeg klistra på døra til dass, fordi den får meg til å smile.

Jeg forsøkte meg forresten på en kjempeutfordring her forleden. Jeg inviterete syklubben min hjem til meg, og tidligere ville jeg ha vaska leilighete, rydda den og gjort den fjong og fin (jeg er ganske god på innredning og interiør) og servert hjemmebakte boller. Så i tråd med min egen, nylig funnet filosofi, bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle rydde noe særlig, og spesielt oppvaska skulle stå. Dette er jenter som ikke har vært hjemme hos oss før, og setninga «hva vil de tro om meg om jeg har det så rotete?» gikk gjennom hodet mer enn èn gang, for å si det sånn. Jeg bestemte meg også for å ikke unnskylde noe av rotet eller de manglede bollene. Da dagen kom så tok jeg riktignok oppvaska. Jeg rydda ikke noe særlig, og jeg handla ikke inn noe til servering. Da jentene kom, sa jeg ikke «sorry for alt rotet», så den klarte jeg. Med glans. «Sånn er det hos oss», sa jeg isteden. Jeg hadde te og kaffe stående i skapet, og bød alle sammen på te. Det var hyggelig. Jeg sa også at jeg hadde tenkt å bake boller, men at det ikke ble noe av, så jeg klarte ikke helt å la være å unnskylde det heller. Der har jeg nok litt å jobbe med. Det er jo innmari hyggelig å kunne by på noe, så det kan godt hende jeg gjør det neste gang. Poenget var bare å se hvordan det gikk om jeg inviterte noen inn i et «rotete» hus, uten duftende hjemmebakst og uten å unnskylde eller bortforklare det. Det er vanskeligere enn man skulle tro, men jeg ser at det er mulig å komme dit.

Prøv det selv! Det er ganske deilig. Litt strevsomt helt i starten kanskje, men med litt øving så blir det nydelig.

Hurra for hurraets skyld. 

Advertisements

Hva er galt med sorteringssamfunnet?

17 Apr

I dagens VG står det en artikkel om at SV og Audun Lysbakken nå sier ja til å tilby alle kvinner i Norge tidlig ultralyd. Jeg anbefaler’ræ å lese igjennom artikkelen før du leser igjennom resten her egentlig, hvis du ikke er oppdatert på denne debatten. Jeg er jo dritpreggis nå, og dermed ser jeg på meg selv som høyaktuelt for å kommentere en slik debatt selv, så det tenker jeg å gjøre. 

«Sier ja til tidlig ultralyd»

Personlig syns jeg dette er fornuftig. Det å få muligheten til å vite at det er liv, til å få se hva det er som vokser der inne og til å kunne få en slik god mulighet til å omstille seg og til å glede seg til mors- og farsrollen syns jeg rett og slett er fabelaktig. Det er de etiske spørsmålene som derimot har blitt viktige i denne debatten, og med god grunn.

Hva skjer om man sitter der som nygravid, i ellevte uke, og får høre at nakkefolden er såpass tykk at man mistenker Downs syndrom? Eller man ser andre betydelige avvik? Da blir man jo nødt til å revurdere litt, tenke seg om å ta en avgjørelse. Og det er denne avgjørelsen som motstanderne ikke syns at er opp til hvert enkelt menneske. De kaller det begynnelsen på sorteringsamfunnet.

Jo mer jeg tenker over det, jo tydeligere blir det for meg at sorteringssamfunnet har eksistert til alle tider. Forskjellen mellom nå og da er at vi nå tror det er vi som sitter med makta. Typisk menneskelig, og overstadig arrogant. Før ordnet naturen opp selv – de barna som ble født med alvorlige feil og sykdommer, de døde som spedbarn. Fra naturens side er det naturlig at de svakeste ikke overlever. Og i dag sitter man her og snakker om hvor unaturlig det er å benytte seg av ultralyd for å finne slike avvik. Jeg får det ikke til å henge på greip! Hvis du ser det fra den synsvinkelen jeg presenterer her, så er muligheten til å avbryte et svangerskap i ellevte uke utelukkende grunnet sykdom o.l. et fantastisk, evolusjonsmessig fremskritt. Kvinnen slipper å bruke tid og krefter på å bære frem et barn som ikke er levedyktig. Det sparer moren, barnet og samfunnet, og kvinnen og mannen kan hoppe til køys langt raskere for å forsøke på nytt. Det er en fordel.

Nå i dag har teknologien gjort det slik at vi har vært nødt til å ta en del andre etiske valg. Her i Norge, og i vesten generelt, er vi livredde for døden. De eldre skal holdes i live til enhver pris, og dødssyke spedbarn blir reddet fra døden, til et liv i medisiner og tilrettelegging. Her til lands blir vi født inn i retten til liv. Og aldri har jeg sett noen tvilholde sterkere på noen rett enn akkurat denne. Ingen tør å la et annet menneske dø. Det ville føles galt, og andre vil reagere med sjokk. Om du føder et barn som aldri vil utvikle seg noe særlig, som mangler det meste både psykisk og fysisk, og som må inn og ut av sykehus jevnlig for å holde smerter og livet nogenlunde i sjakk, så er det alikevel uhørt å la barnet dø. Hvor er det naturlige i dette? Fordi vi har kunnskap og mulighet, så skal vi, må vi, bør vi. Vi kan ikke godta den naturlige veien å gå, fordi den er for hard. Vi mennesker er ikke naturlige lenger, så ikke kom her å rop så høyt om hvor unaturlig det er å velge bort et sykt barn, ufødt eller levende. Det er like unaturlig, eller naturlig, som å holde det i live, selv om det aldri kan leve. 

Når det gjelder Downs syndrom, så er dette er nokså mild lidelse som de fleste kan leve greit med. De kan bo i egnede hjem, kommunisere på et ok plan og oppleve glede og smerte. De har et annet syn på livet, og vi har en del å lære fra dem. Alikevel syns jeg at det skal være helt legitimt å velge å ikke bære frem et slikt barn på grunnlag av en risikovurdering i ellevte, tolvte uke. Det er faktisk en feil, et avvik, og de grunnleggende menneskelige instiktene føler en viss avsky for slikt, fordi det ikke er en optimal måte å reprodusere seg på, eller en god person å reprodusere seg med. Det handler ikke om å ha dårlig moral eller lunken etisk forståelse, det er bare stålnatur som spiller inn. Det er de samme instiktene som gjør at vi tar avstand og ofte reagerer med redsel eller avsky når vi ser et menneske som tydelig har en skrue løs, eller noen som har et gapende kjøttsår i fjeset. Det er det faktiske menneskelige som sitter så hardt i oss at vi ikke kan gjøre annet enn å i beste fall skjule reaksjonen vår, selv om vi vet at mennesket bak kan være et bra menneske. For vi har lært at vi ikke skal dømme, men sannheten er at det er nettopp vår evne til å dømme andre som holder oss i live, og som har holdt oss i livet i tusenvis av år. Det er der fortsatt, og det ergrer meg så at det har blitt skammelig å følge det.

På et annet sted i artikkelen sier Lysbakken at de er opptatt av at det ikke sendes et signal om at barn med funksjonshemming ikke bør bæres frem. Det er politisk korrekt, fryktelig etisk og innmari søtt. Men målene vi jobber mot, alle sammen, er få føde friske, sunne jente- og guttebarn, som kan vokse opp, betale sin skatt, få sunne fine barn og føre slekt og tradisjon videre. Jeg tenker for meg selv at utsagnet til Lysbakken er helt tomt. Hele verden, all natur, alle helsebøker, alle leger, alle kvinner, alle menn – alle sammen sender ut signaler om at det vi helst ikke vil ha barn med funksjonshemminger. Det er naturen. De svake dør. Det er dyrisk, og det er så lenge siden vi mennesker nektet for at vi er dyr. Naturen er noe vi bruker, og vi tror vi er naturlige når vi drikker økologisk te.

Jeg tenker definivt for mye. Misforstå meg ikke, jeg ønsker ikke å bo i en hule, se mine svake barn dø og spise urter mens jeg danser regndans. Jeg vil ha neglelakk og internett, og se på Game of Thrones og gå på ultralyd. Jeg setter det litt på spissen her, men jeg står for alt jeg har skrevet. Vi må ha litt mer natur om vi skal argumentere for hva som er naturlig, og så må vi ha litt mer aksept og litt mindre frykt om vi skal sidestille alle mulighetene våre. At det bare ble født 21 barn med Downs syndrom i Danmark er fabelaktig eller skremmende – alt ettersom hvilke synspunkter man har. Andre mennesker kaller meg kynisk, og jeg kaller meg et menneske med et evolusjonsmessig blikk på livet. Det byr til tider på problemer, men en god diskusjon kan man alltid lære av. Og å lære seg noe nytt, det er nyttig. (Krangling derimot – enda morsommere, men totalt unyttig.)

Så rusler jeg rundt og diskuterer viktige ting med andre mennesker, og etterhvert blir det blir snakk om å velge bort barn basert på kjønn og øyenfarge. Da må jeg rope litt høyt, for det syns jeg overhodet ikke noe om. Der går grensa for meg. Jeg er for tildig ultralyd før abortgrensa setter inn når det gjelder alvorlige avvik, sykdommer og andre elementer som kan spille inn på livskvaliteten både til barnet, familien og apparatet rundt, men ikke til fjåserier. Om du ikke kan være fornøyd med et blåøyd barn, så bør du ikke ha barn. Da er ikke verdiene dine der de burde være. Vi skal ikke kaste bort gode liv. De er så dyrebare.

I morgen har jeg for øvrig ultralydundersøkelse på sykehuset. Jeg er nå halvveis i mitt svangerskap, og jeg vet ingen ting om mitt ufødte barns helse, fordi jeg ikke har valgt å ta en privat tidlig UL. Om jeg i morgen finner ut at det er noe alvorlig galt – ikke dødelig, bare alvorlig – så har jeg ingen andre valg enn å bære frem mitt barn og å forberede meg. Og om de finner en feil som er dødelig, så kan det hende jeg har gått halvveis i dette svangerskapet for å måtte avbryte det nå. Det er en risiko alle kvinner tar hver eneste gang der går svanger, og det er naturlig. Skremmende, overveldende og stort, men naturlig. Man har ingen garanti. Noen kan kanskje i fremtiden få vite det litt før på statens regning, og kanskje må de ta sitt livs vanskeligeste avgjørelse. Det blir ikke enkelt. Det er en utrolig kompleks sak, med mange sider og mye følelser. Men i vår teknologiske og individuelle verden syns jeg at man skal ha valget i sin egen hånd. For uansett hva vi gjør, uansett hva vi velger, så er det ingen tekonologi som kan gi oss fullstendig sikkerhet. Det eneste som er hundre prosent sikkert i dette livet er at vi skal dø. Det er det eneste vi egentlig vet. Og godt er det. Vi hører til naturen alikevel.

Jakten på intetkjønn – det ekte mennesket

12 Apr

Her sitter jeg, i fred og ro, etter en lang fin tur med min kjære hund. Så logger jeg på litt, leser over noen nyheter og kommer over en artikkel som jeg kan lese med stor fornøyelighet. Jeg har lyst til å være veldig saklig og argumentere godt, men jeg har også rett og slett lyst til å le. Ganske høyt, og ganske lenge. For dette er latterlig, og helt bak mål. 

Mødre bør jobbe fulltid

Martine Aurdal mener her at vi skal ignorere kjønnet vårt. Kjempeidè altså, helt storveis! Hvem trenger forskjeller her i verden!? La oss bare blende alle inn i en stor masse, avle frem barn som er nøyaktig 50/50 maskuline/feminine i tankesettet sitt og som liker både dukker og bilbaner.

Jeg er fullstendig overbevist om at det finnes en fantastisk kjønnsforskjell. Selvfølgelig gjør det det. Jenter liker å leke med dukker fordi det appelerer til en kvinnes sterke senter for emosjoner og empati. En kvinnes største oppgave er å ta vare på sitt avkom, å leve med og rundt og for barna sine resten av sitt eget liv. En mann har sterkere senter for språk, logikk og rasjonalitet, samtidig som de er stekere fysisk bygget, og dette er fordi de skulle ut på jakt, hente materialer og beskytte sin egen flokk. De knytter seg også til barna sine, fordi evolusjonen er bygget på det grunnlaget at man er villig til å ofre sitt eget liv for å berge sine egne gener i den neste generasjonen. Dette er kanskje ikke spesielt romantisk, men det er sannhet. Alle andre arter lever slik den dag i dag, det er bare oss mennesker som har lekt oss litt på veien. Og veien har vært lang og rar, og mannen har undertrykket kvinnen, kvinnen har undertrykket andre kvinner, og undertrykkede kvinner har undertrykket andre kvinner. Hur-ra.

Noen kvinner fikk til slutt nok her i Norge, de demonstrerte litt og elsket sitt mensblod i offentlighet, og sørget for å få stemmerett, like rettigheter og gode muligheter. Takk for det – det mener jeg. Så lurer jeg på hva i helvete det var som skjedde. Når gikk vi fra «like rettigheter» til «allekvinnerbørværemenn»? Feministene i dag sutrer så fælt, og de har skapt en kjempeblest om hvor ille det er å være kvinne. I steden for å opphøye kvinnens rolle i samfunnet og ære alle de tingene vi er best på, så har de tråkket oss ned i gjørma og roper med sinte stemmer at det er urettferdig at de er født som kvinne. Det er, som man sier, ikke bra.

Personlig er jeg en sånn som elsker å være jente. Jeg liker å forbeholde meg retten til å grine av kliss og jeg verdsetter forskjellene mellom kvinner og menn høyere enn noe annet – mest fordi jeg veit at det ikke hadde vært no særlig til folk av meg om det bare var kvinnfolk rundt om kring her. Vi overanalyserer, overtolker, hvisker, tisker og griner, og jeg er så til de grader sikker på at enhver kvinne trenger en mann for å lære seg  litt om hvordan denne verden egentlig fungerer, akkurat som en mann trenger en kvinne for å lære seg familiære relasjoner og å ta vare på følelser. Jeg trives dessuten best med mannlige ledere i jobb- og studiesammenheng – rett og slett fordi mitt inntrykk er at de har bedre kontroll når det gjelder å lederegenskapene sine, det er langt mer hard jobbing, det er tydeligere krav og mye mindre albuing for å komme seg til topps. Jeg foretrekker mannlige leger ovenfor kvinnelige, men når det gjelder jordmødre og gynekologer vil jeg helst at de skal være kvinner. Hadde jeg vært i motebransjen, hadde jeg nok foretrukket homofile, feminine menn og kvinner som make-up artister og stylister, skulle jeg jobbet i nordsjøen hadde jeg helst sett for meg en mannemann eller en særs maskulin kvinne som min sjef. Og, for all del, skulle jeg på hundekurs hadde jeg foretrukket at instruktøren selv hadde erfaring med hund, det blir kriteriet der. Er det egentlig så stor forskjell? Det er faktisk ingen skam å foretrekke et kjønn over et annet i visse sammenhenger. Det er ingen skam.

Men altså, spørsmålet er nå engang hvorfor er det kjønnsforskjeller i samfunnet? Født sånn eller blitt sånn? «Blitt sånn!» roper feminister som Martine Aurdal. De skriker og skråler om at det ikke er naturlig. Og da spør jeg, jaha, når ble det sånn? Vi kan vel se forskjellige kjønnsrollemønstre så langt tilbake vi bare orker. Så hvis det har vært sånn i, la oss si, sekstifemtusen år, er det ikke litt urettferdig at feministene tar fra oss muligheten til å rope «Født sånn!» da? Fordi det ikke var sånn de første ti tusen åra, liksom. For det er der den faktiske forskjellen ligger. Femninistene mener at det er samfunnsbestemt hvordan vi tar på oss rollene nå til dags, altså «blitt sånn». Jeg mener at når man blir født inn i et rollemønster som har vart i tusenvis av år, ja for faen, da blir du faktisk «født sånn». La oss ikke glemme at vi forandrer oss med tiden. Gener blir byttet ut, styrket og svekket, og slik gjekk no dagan. 

Noen ganger er jeg temmelig sikker på at menn ikke føler seg truet av kvinner fordi de vet at det finnes en forskjell. Det er få menn som kunne tenke seg å leve et liv uten kvinner, og så og si alle menn er avhengige av en kvinnes omsorg – gjerne hele livet. Men vi kvinner, vi skal liksom føle oss truet, og være redd for at vi ender opp ubrukelige og uten verdi. Det er en absurd frykt. Årntli jentete. Det ekke menn som har skap den frykten, det er garantert no kvinnfolk. Og så begynte vi å bli redde, og psyken vår hjalp oss med å finne tegn og etterhvert ble vi underdanige i hundrevis av år fordi vi var så redde for at det var sant. Hva om kvinnene bare hadde ledd mannfolka i fjeset på sammen måte som de ville ledd av oss, når de ymtet frempå at vi «bare var kvinner for en manns formål». Da hadde nok mye vært annerledes. Det er på tide å ta ansvaret selv, og slutte å skylde på mennen som undertrykket oss. Når jeg tenker meg om, er det vel på tide å slutte å rote rundt i den gamle historien og begynne å se fremover. Hvor er det dere vil, dere selvantennelige feminister? Hvor?

Pippi du liksom.. Det skader ikke å la barnet utvikle sine naturlig egenskaper. Vi skal ikke tvinge guttejenter til å bli jentejenter, eller jentegutter til å bli guttegutter, men vi trenger heller ikke å presse så dramatisk den andre veien. Så om jentungen til Martine Aurdal kjøper push-up BH i sjetteklasse, blir en rosablogger og elsker Hello Kitty, hva så? Hva om hun velger å bli husmor etter at hun har fått sitt første barn? Den eneste som føler seg dårlig av det vil være hennes mor. Vi andre vil akseptere at hun har blitt den hun har blitt. Så slapp av, pust med nesa, for det ekke så himla farlig.

Oioioi, her ble det såklart mange meninger og mye engasjement. Egentlig orker jeg ikke å bli så veldig engasjert, jeg vil heller bare le av det og putte en finger i nesa og leve mitt fine, jentete liv. Jeg skal være hjemmeværende så lenge jeg kan med mitt barn. Det er det viktigste for meg. Det er min jobb. Hvorfor det skulle være en dårligere jobb enn noen annen, det får du spørre feministene om, for det har ikke jeg svar på. Husk nå det dere, at det ikke skulle vært et eneste mindreverdighetskompleks forbundet med å tjene mindre penger enn sin mann, fordi du gjør mer husarbeid en ham og bruker mer tid på barna deres – det er vårt største tap, at vi lever i en tid hvor vi har blitt pumpa til å tro at det er en dårlig status. I mine øyne er det en krevende og viktig jobb, og det er mitt ansvar å ta den. Og jeg gleder meg.

Hurra.

Mitt liv som grævvis

11 Apr

Da jeg gikk tur med Bob i morges, funderte jeg litt over hele svangerskapet mitt.  Det slo meg hvor vant jeg har blitt til å være preggis, og hvor naturlig det er for meg. Jeg er tross alt snart halvveis, så det er nok naturlig at man innfinner seg med tingenes tilstand – samtidig dukker det stadig opp nye saker og ting i forbindelse med graviditeten. 

I skrivende stund er jeg nå 18 uker og 6 dager på vei. Min termin er 8.september, og ultralyd venter neste uke. Jeg gleder meg til UL, men jeg er litt hysterisk også – Om noe skulle være galt, så får vi vite det da. Den risikoen må man jo bare ta, det er ingen annen vei utenom. Jeg har en god følelse, og forsøker å holde skuldra under øra så godt jeg kan. Siden jeg er i denne situasjonen akkurat når debatten om tildlig ultralyd raser rundt i landets media, så skal jeg innrømme at jeg såklart har en mening eller to. Det blir dessuten umulig å diskutere tidlig UL-debatten uten å slenge innom abortdebatten, og der har jeg i vaffal en hel del saker på hjertet!  Jeg skal nok få skrevet fra meg et brennende innlegg, men akkurat nå tenkte jeg at jeg bare skulle være koselig. Meningene mine får vente litt – jeg kan jo skrive om det i morra.

Så, sier jeg, hva har jeg egentlig gjort de siste nitten ukene? Jeg er jo en babyfabrikk, så jeg er temmelig fornøyd. Selv når jeg befinner meg i en horisontal stilling med en pose pottis på magan, så medvirker jeg i et mirakel. For hvert eneste pottisflak jeg putter i min munn, gjør jeg en uvurderlig og viktig og inderlig jobb som ingen annen kan gjøre for meg. SMUD! Bjørn bidro litt, men ærlig talt, det var bare med èn celle. Èn bitteliten celle. Pff. Come on, I want the creds! I vaffal, jeg elsker jo lister, så jeg lister opp de viktigste tingene i gravidhverdagen min omkring uke 19.

 

  • Jeg har kjøpt en (og bare èn!) nusselig body. Den ser sånn her ut, og vil ikke passe bebiss før etter omtrent 6mnd.

Poo Fighters!

 

  • Jeg har fått en sånn derre mage, noe jeg slettes ikke er vant til å ha. Evig koselig.

  • De eneste klærne som passer nå uten goodwill er mammaklær.
  • Jeg har gått opp intet mindre enn ti fine kiloer på attenogenhalv uke, og anser meg selv for å se bedre ut en på himla lenge.
  • Jeg får anfall av svangerskapshodepine i den grad at jeg må ligge på et mørkt og kjølig rom i paracetrus og murre.
  • Jeg kan tydelig kjenne liv nå, og i går fikk pappaBjørn kjenne et spark han også. Det er faktisk magisk, og jeg tror at det muligens hjalp Liverpool til seier over Blackburn.
  • Jeg har utviklet aversjon mot chilinøtter (Det fant jeg ut i dag!) og grønnsaker som pålegg (type paprika og agurk og tomat). Dessuten har jeg ikke lyst på godis, bare årntli mat med masse fett pålegg og deilige ting. Og Solo.
  • Jeg har vondt i halebeinet titt og ofte, og har akkurat lært meg at det henger i hop med bekkenet somehow. Det har jeg i alle fall lest, og jeg tar det som en plausibel forklaring og nøyer meg med det.
  • Jeg har megapupper.
  • Jeg griner og blir sur og glad for ingenting. Hormontroll a/s.
  • Jeg henger litt på gravidforumer og preker med andre gravide. Jeg skal faktisk på kaffedate med en annen preggisfru om tre kvarter.
  •  Min luktesans er pr. dags dato bedre enn hunden min sin. Serriøzt.

Hvis dere har lyst, så kan dere ta en titt innom Graviditetsoraklet fra NHI, en kjempefin side for å følge utviklingen i et svangerskap. Det er mye vås der ute på nettet, og ikke minst inne på disse gravidforumene. Jeg husker da jeg først titta innom, som nygravid og usikker i gamet, og møtte på den veggen av fråtsende hormonbomber av no kvinnfolk som skremmer livet av hvem som helst med historiene sine rundt om kring. Herreminhatt, jeg måtte forby meg selv å gå inn der de første ukene, fordi det er så stort fokus på alt som kan gå fryktelig, fryktelig galt. Nå derimot, har jeg blitt stor og fornuftig, og vet hva jeg skal drysse salt over. Da går det bra.

Til slutt vil jeg nevne at jeg er helt enig i at graviditet ikke er en sykdom, bortsett fra når den gjør deg syk, sliten eller gir deg smerter. Kloke ord, kloke ord.

 

 

Haugen i skapet

2 Apr

Det veks ein haug i skapet mitt

med skit og søl og krøll

som ligg på lur bak spegelet

og berre ynskjer bøll

 

Han veks i takt med dagane

han ligg der, brei og rå

eg blir redd og vonbroten

og orkar ikkje sjå

 

Så hende det i ny og ne

at eg i nøden går berserk

riv og slit i tusshaugen

og held fram staut og sterk

 

Eg spring med angst og åndenaud

ned trappa til eit rom

kor maskina står å gapar stygt

sulten, klar og tom

 

Eg hiv han inn, smell døra att

og jublar høgt i sky

eg vann, eg vann – for denne gong

så byrjar me på ny

 

«Neste gong, då» seier eg

og så kjem lovnader og ord

om eg tek klesvaska for ho tek meg

då har eg nok blitt stor

Huttetu med kanarifulg i bur

2 Apr

Jeg sitter her og forsøker å tvinge frem intressante temaer og artige skråblikk, og det eneste jeg oppnår er lett krampe. Jeg henter meg heller en kopp kaffe, og bæbler litt om hva som har fylt hodet mitt de siste dagene. Det handler litt om Jesus, og mest om tradisjoner.

Påskeferie. 

Hurra. Bilkøer, karbohydramatiske kvinnfolk og brøling av frasen «Nå koser vi oss!». Jeg tenker at hytteturer med særs lite privatliv og en norm om at man skal kose seg kanskje kan bli litt i overkant for folk flest. Avisene flyter av overskrifter som «Så langt må du gå på ski for å forbrenne en Kvikk Lunsj» og «Her blir påsketrafikkkaoset værst» og «Påskebensin til 33,58 kr/l», og byfolk reiser fra trange leiligheter til hytter med barn og hund og kanarifulg i bur. Solkrem, handlelister og råflotte skiantrekk er pent pakket ned, og så reiser man avgårde med sitrende, skyhøy forventning. Mange har hytter med spa og karaokeanlegg, men uansett hvor fancy det enn måtte være så skal jeg vedde en vaffel på at det er minst to kortstokker og et brettspill der også. For det skal nordmenn ha. Tradisjonene. Åhå, nåde den som ikke har kortstokk. For et par år siden hadde vel Kvikk Lunsjen vært like viktig, men i disse lavkarbotider, så er det klart man ikke kan døtte neppå sjokkis. Eller, når jeg tenker meg om, så ser jeg at det er tre typer hytteinnstilling til Kvikk Lunsj og marsipanpølser.

1. Fantastene: disse går femten – seksten mil på ski et par ganger om dagen, sover med pulsklokka og har garantert fuglehund. De dropper Kvikk Lunsjen for en proteinbar, og koser seg med Cottage Cheese og appelsiner i solveggen.

2. Hysterikerne: Forsøker iherdig å gå langt nok på ski til å unnskylde inntaket av påskegodter, toddy og rødvin, uten å lykkes. De går opp et par kilo, og går rundt med dårlig samvittighet og er hissige på utsagn som «Åh gud så deilig det er med feire – nå skal vi bare kose oss og spise deilig mat og drikke godt drikke for det kan man jo gjøre nå som det er ferie, ikkesant mhm, innmari deilig altså, nei dere, nå slapper jeg virkelig av og så deilig det er med slik fjelluft, ja dette er bra for kropp og sjel og jeg skal spise med god samvittighet og bare nyte åjaa, herlig altså.»

3. Livsnyterne: Går ikke lenger enn til solveggen. Setter seg ned med påskekrimmen, nipper til sin varme drikke og koser seg med godter, solbriller og seg selv. Sier ofte «Skål» og «Ahh..» og «Tusen takk», og bruker generelt ordene sine på andre temaer enn karbohydrater og treningseffekt. De fremstår avslappa, og er det også.

Jeg skal forsøke å være en livsnyter denne påsken, selv om jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å forsøke å gå lange nok turer og være i nok aktivitet til å kunne jage samvittigheta på dør. Jeg tenker at om jeg klarer å  være passe aktiv, så kan jeg spise passe mye av hva jeg vil. Og klarer jeg det, så skal jeg være fornøyd. Det er mitt påskemål. Sunn fornuft, som det heter. Det er kanskje en egen gruppe. I så fall skal jeg komme meg med i den.

Gå en tur, spise en sjokolade, være glad. 

Ellers i påska skal jeg

– Drikke solo

– Bruke ullsokker.

Fordelen med å ha en innmari kort to-do-list, er at det blir enkelt å gjennomføre alt. Jeg er veldig fornøyd med denne, og mener at jeg har fanget essensen av det aller viktigste. Bare innrøm det – hvis dette er alle forventingene man har, så blir det omtrent umulig å bli skuffa. Om du er en av dem som har veldig irriterende svigerforeldre så kan du jo grave dem ned i tide, og huske at det ikke er noen skam å snu.

Lykke til, folkens. God påske og sånn. Slapp av litt også, ikke bare stress rundt for at alt skal bli superhyggelig. For det trenger ikke å være superhyggelig hele tiden, det kan jo bare være helt vanlig hyggelig litt også. Og ikke mas så fælt over hva du spiser. Kom igjen, gå deg en tur og senk skuldra. Og heiheihei, ikke no martyrspill over oppvask og vannhenting! Om du syns du gjør litt mer enn alle de andre, så si det heller og be om hjelp. Da blir det koseligere for alle.

Dagens outfit!

30 Mar

Dagens outfit består av noen klær som jeg har tatt på meg – noen fra gulvet, noen fra skapet – et par sko (når jeg er utendørs), og noen smykker som jeg syns er fine. Det matcha ganske bra, bortsett fra skoa. Ferdig med det.

I morgen skal jeg skrive akkurat det samme. Og dagen etter der. Jeg er litt av den oppfatning av at hvis du på død og liv vil se hva jeg har valgt å bekle meg i i de kommende tolv timene av livet mitt, så kan du faen meg invitere meg på en kopp kaffe.

Vi lever jo i en verden hvor eksponeringstrangen har eksplodert i takt med mulighetene for eksponering. Vi elsker likes, delinger, dritt, sladder og høyest av alt – bekreftelse. Det er helt menneskelig det, og handler om selvfølelse og identitet, og jeg skal ikke si et vondt ord om å like å bli bekreftet på en tilfredstillende måte. Det er mer denne ekstreme trangen til å gjøre det fordi vi tror at vi må for hvis ikke så er det jo feil som er skummel. Og frastøtende. Og over alt. Veldig mange legger hele sin verdi og selvfølelse i hva andre sier om et antrekk de poster om morgenen på en blogg. Jeg lurer på hva de gjør med plaggene hvis de ikke får noen positiv respons, eller ingen respons i det hele tatt? Tenker de da «Skitt ævv, jeg gjør som jeg vil» eller «Shiit, dette var ikke bra nok!»?

Jeg er sliten av tilgjengeligheten og folk og eksponering og bekreftelsestrang. Det tenkte jeg at jeg var. Og så opprettet jeg en blogg. Ergo, jeg bedriver hykleri. Og det er intressant. Her om dagen skrev jeg en oppdatering på tryneboka som fikk femti likes og tjuetre kommentarer. Jeg følte meg veldig bra. Det gjorde noe med selvfølelsen min. Når jeg sjekket statsa til denne bloggen i stad, følte jeg en dyp tilfredsstillelse over å se hvor mange som faktisk har vært innom og lest. Det ligger så langt der inne i vår menneskelighet at det ikke kan benektes. Vi tilhører alle en gruppe, på ett eller annet vis. Og vi elsker å være «oss» og «vi», og vi elsker å ta avstand fra «dere» og «dem». Det er ingen hemmelighet, og beinnaturlig. Det er sikker evolusjonsmessig bra også, som så meget. Men med internett har det kommet en egen arena hvor hvemsomhelst kan boltre seg. Og herrminhatt som de boltrer.

Det er nok muligens slik at om du må legge ut alt mulig på nettet, skrive alt du gjør når du gjør det, ta bilder av alt du handler og poste det offentlig, da har du et behov for bekreftelse som ligger litt utover normalen. Slapp av litt. Gensern er fin den, selv om ingen andre kan fortelle deg det i løpet av de neste fem minuttene. Eller eggeglassa. Og din nyfødtes første gulp også. Eller bikinien du kjøpte, som du måtte avbilde på kroppen i en posering hvor magen dras inn, puppene stikker litt frem og fjeset er skjult av blitzen som reflekteres i speilet du står å bedømmer deg selv i. Vi skjønner at det ikke handler om bikinien. Og det er forsåvidt greit det, men innrøm det. Hva med teksten «Jeg ser digg ut i denna bikinien!» i steden for «Bikini fra hotthingstowear.com, kr 499. Ikke fokuser på kroppen, plz. Er ikke i mål enda.» 

Og denna her Thinspiration-bølgen som er ute å går for tida.. Den er pro-anoreksia. PRO-ANOREKSIA! Pro. FOR, altså. Det er da det slår meg at mange tror at anoreksia handler om å være skinny. Det gjør det faktisk ikke. Det handler om angst. Og flesteparten av disse jentene som tror de ønsker seg en beinseriøs spiseforstyrrelse for å bli tynn hakke snøring på hva det er de driver med. Først må de utvikle angst. Personlig tenkte jeg at jeg skal bruke denne bloggen til å fremme en bølge hvor vi oppfordrer fler til å få AIDS. Og til å slutte med bilbelte. Og til å kaste seg utfor broer for å luke ut de med svak benbygning. Dessuten vil jeg gjerne invitere til en selvskadegruppe her hjemme hos meg, hver fredag kveld. Ta med alkohol el. foretrukken rus og skarpe gjenstander, så kan vi støtte hverandre, og hjelpe til når det blir litt vanskelig å kutte dypt nok, eller når du trenger litt ekstra guts, feks ved planer om å ta pulsåra.

Vi er forskjellige. Og vi tror at forskjellige ting skal gjøre oss lykkelige. Alle har vi potensialet til å bli vakre, avslappede mennesker, men da må vi finne tilbake til selvtilliten vår. Ikke den vi later som vi har, men den vi faktisk har. For den finnes der inne et sted. Troen på oss selv. Det er ikke så farlig med en kilo ekstra eller for lite, eller ti kilo, så lenge man har det bra med seg selv. Og om det er sånn at vi ikke har det bra med oss selv, så er det ikke nødvendigvis slik at det er vekta som er problemet, selv om vi raskt kan komme til å tro det. Kosthold, trening og vekt er de tingene vi blir bombardert med for tida, så derfor ligger det så langt fremme. Kanskje var det hvor fint du kunne strikke som var greia for hundre år siden, eller hvor mange sigaretter du røkte – vi styres av miljøet. Å akseptere seg selv er å finne balanse.  Og å finne trygghet. Og vi gjør det utrolig mye vanskeligere for oss selv når vi søker bekreftelse fra hundrevis av mennesker, i steden for tretten. 

Dette ble jo ikke et veldig hyggelig innlegg. Men det er et viktig tema. Vi må oppfordre til den sunne middelveien, der hvor vi ikke bryr oss så fælt om hva Turid i parallellklassen på barneskolen syns om gardinene du har sydd til båten, som ligger i mappa «Båten vår» på facebook. Vi må rett og slett slutte å bry oss om alt vrøvlet, for det tar opp plassen til det det er viktig å bry seg om. 

Vi som vil ut av hysteriet, vi får stå sammen. Hylle sunn fornuft, og ikke noe annet. Heiaheia!

En viktig ting jeg gjorde i dag.

28 Mar

Jeg bakte boller i steden for å støvsuge, fordi hjemmelagde boller er noe av det beste jeg og kjæresten min vet om.

Et ærlig interiørinnlegg

28 Mar

Ja, velkommen hjem sier jeg. De fleste av oss har sett en hel del flotte bilder av vakre hjem. Eller, la meg omformulere, en hel del flotte bilder av vakre møbler i et hus. Min leilighet ser ikke ut som det de gjør i magasinene. Ikke i det hele tatt faktisk, med unntak av et par ganger i året hvor det i alle fall er sånn nogenlunde. Det har slått meg som snedig at folk til stadighet husker på å bli provosert av retusjerte modeller i reklameplakatene, men det er svært få som taler hverdagshjemmets sak. Jeg tar litt ansvar her nå, og gjør nettopp det. Her har dere bilder av en ekte hverdagsleilighet. Slik ser det som regel ut, for uansett om jeg rydder eller ei så ender det jo opp slik. Hygiene syns jeg er greit å ha, men noe kataloghjem det er jeg ikke intressert i. Deilig, er det ikke?

Kjøkkenet vårt. Slik det som regel ser ut. Jeg bruker det jo, såklart er det ting her og der. Legg spesielt merke til den halvdøde planta på kjøleskapet. Og eplet i skjenken. Og Anfield, som dere ser der, er huset til Bob. Når vi ber ham om å "gå til Anfield" så går han dit. Strømpebuksa på kjøkkengulvet tar jeg ansvaret for, men sokken og votten er Bobs verk.

Som dere ser, har jeg hatt viktigere ting å gjøre i dag enn å re opp senga. I steden for å gjøre nettopp dette, laget jeg en omelett til oss til frokost, og serverte kjæresten kaffe på senga. Jeg er fornøyd med den prioriteringa.

Her var det ikke spesielt rotete, syns jeg. Det er jo litt fint. Ting er litt hulter-til-bulter kanskje, men hey - hva er vel ikke det om dagen.

Her sover lilleHund. En velutlekt Donald chillern under krakken der, og hvis du titter nøye så ser du gulerotrestene som ligger strødd omkring. I huset vårt har Bob nemlig lov til å tygge på gulerøtter eller pinner og spre henholdsvis gulerøttstøv og bark overalt. Det får han lov til fordi jeg vet hvordan man støvsuger, og dessuten blir Bob glad og fornøyd.

Prakteksemplar av typisk norsk knaggrekke. Alt er fullt og vårskittent. Dessuten har jeg vært ufrivillig linselus ser jeg nå.

Badet vårt. Det ble vaska i går.

Støvet vårt! Det er koselig. Det soler seg sammen med noen smuler og litt mat.

Dette er meg. Sånn ser jeg ut, helt til vanlig, når jeg tenker at ingen ser meg. Nå er det jo sånn at så mange som vil kan se meg etter denne publiseringen, men da får det heller være. Noen dager er jeg ganske pen, andre dager ganske kul og akkurat i dag er jeg litt sånn hverdagsgrå men glad. Ingen sminke på, praktisk genser og litt sånn.. vanlig hår. Jeg skjemmes ikke. Jeg gjøkke det.

En død plante og en levende. Økologien er i orden.

Hvis du vil ha en artig utfordring, så har jeg en god en her: La være å rydde neste gang dere får besøk. Du blir sikkert stressa og utilpass, men hvorfor i helvete skal det være sånn? Er det egentlig viktig? Hvorfor er vi så opptatt av å gi inntrykk av at vi har rene, ryddige hjem hele tiden? Det er rett og slett hverdagsmote, og vi er moteslaver. Det er som med mat og trening og fin jobb og lang utdannelse – det er en statussak. Jeg skjønner ikke hvorfor vi skal være så opptatt av materiell status, og jeg jobber ganske hardt nå med å finne ut av hvorfor jeg er det selv. Det er innmari vesten, og dette med at hjemmet skal være nydelig og velduftende og hele pakka tror jeg er erkenorsk. Vi er jo hjemme hele tiden. Vi drar på besøk hjem til hverandre. Det er klart vi vil ha det hyggelig. Men det er forskjell på hyggelig og plettfritt. Jeg er opptatt av å ha det rent, men jeg øver meg på å ha det rotetet. Når jeg har det rotete er jeg lykkelig. Når det blir et rent helvete i leiligheten min, da er det på tide med en pille og et par dask i trynet – en liten realitetsorientering om hva det faktisk er som plager meg. Det er sjeldent det handler om fysisk rot, for å si det sånn.

Vi må slutte å gi oss selv verdi etter hvor ryddig vi har det hjemme. Nå blir det veldig selvhjelp her, men jeg syns det er viktig. Jeg mener det når jeg sier det; rot, det ekke så farlig.