Pupper og et årntli ammeinnlegg.

Jeg elsker å amme. Og jeg gjør det hvor som helst. Jeg tenkte at jeg kanskje ville synes det var litt rart å slenge frem puppen både her og der, men det gjør jeg ikke. Overhodet ikke, faktisk. Kanskje litt i overkant lite, til tider. Babyen er sulten – heppa av med klærne pupp i det fri. Jeg har virkelig ingen betenkeligeheter med det – på bussen, på kjøpesenteret, ved middagsbordet hos svigers, på en benk i en begravelse. Jeg bare gjør det, som det mest naturlige i verden.

Om du har hatt en drøm om å få et glimt av min pupp, så er dette tida for et kaffebesøk. Eller du kan bare lese litt videre.

Amming er dritbra for babyen – det beste faktisk. Det er det beste for mammaen også, så fremt den er relativt problemfri. Det ekke barebare å amme, men det er verdt å jobbe hardt for det. Jeg husker de første døgnene – yndige jomfruknopper som skulle utsettes for et nyfødt barns hunger – en fersk mor med krøllede tær, tårer og frustrasjon. Babyen min var sulten, jeg hadde ikke melk, men suge skulle den, med alle krefter og med livet som innsats (bokstavelig talt). Ingen søvn, bare en desperat kamp for å få den helvetes melkeproduksjonen i gang. Da jeg våknet opp den tredje dag, så var jeg Dolly Parton. FOR en lettelse. Serr, titsa sto ut – hadde jeg løpt deg ned hadde du fått alvorlige blåmerker. Jeg ropte til Bernhard at nå, nå skal du endelig bli mett, la ham til brystet (les: dytta en kembopupp i fjeste hans), han tok utfordringa, sleit som bare det med å få tak (det ekke så lett når det sprenger på den måten skal jeg si deg!) og så fossa det på med nydelig flott deilig melk. Og Bernhard ble mett. Da var det verdt hver bitre tåre og alle tåkrøllskalorier som var ofret. Joda, jeg var sår og øm og hadde satans vondt, men barnet mitt ble mett. Mett, fornøyd og mett. Og jo, også ble han mett. Endelig. Mett.

Bare slapp av, etter et par uker blir man herda. Ah.

Grepa kar.

Jeg husker at jeg i starten var veldig opptatt av at babyen min fikk et riktig grep, at ammeteknikken vår fungerte og at alt var så korrekt som mulig – fra mitt ellers veldig gode opphold på barselavdeliga på Fredrikstad sykehus var det en gammal røy av en jordmor som glefsa til meg da jeg satt å tukla med pupp&baby at «Det der er feil. Akktiviser bebbien din, han skakke barre ligga der å kose seg, og dessuten må du bruke ammeputa vi har her på avvdelinga!». Å slenge rundt seg med sånne kommentarer til en nyfødt familie er ikke noe særlig.  Puppene mine brant, jeg grein av smerte, jeg hadde knapt holdt en baby i hele mitt liv, jeg var blitt mamma for tre timer sida, gutten hylte og jeg forsøkt å manøvrere frem noe som kunne minne om  «korrekt» amming. Jeg prøvde meg frem, naturligvis, og så kommer det der.. Pføy. Man er LITTE.GRANNE.SÅRBAR. Heldigvis fikk jeg god hjelp av ei anna jordmor utover kveden, selvtilliten steg og jeg fikk en real dose god og konstruktiv hjelp.

Da morgenen kom, trosset jeg og min velse familie gamlerøyas sure kommentar om at vi ikke måtte reise hjem før amminga var etablert. Hjem dro vi dagen derpå, og vel hjemme fikk vi dreisen på amminga vi. Nå er det en drøm å amme. Sukk. Og hva ammestilling angår, så skal jeg bare nevne at faktorene pupp og diende baby kvalifiserer som amming, om man står på huet, ligger eller bærer babyen i sjal. Finn din egen stil. Det er bra nok. Øm og sår er man likevel, det går seg til.

Det finnes noen myter om amming som ikke stemmer (takkoglov) som at man plutselig kan miste melka og at langvarig amming gir hengetits. Jeg anbefaler å ta en titt på ammehjelpens hjemmeside for artige fakta og korrekt informasjon. Det er en fabelaktig nettside drevet av skikkelige fagfolk som garantert har hatt puppa mer på utsiden enn på innsiden av genseren  og der finner du svaret på det meste innen amming og morsmelk. Jeg er fan av ammehjelpen, og fronter mer enn gjerne amming. Allikevel er det viktig for meg å få sagt at om du ikke blir noen superammer, så er det også helt greit. Slapp a», det blir bra folk av flaskebarn også, man skakke ofre liv og helse for å amme. 

Vel, tilbake til meg sjæl og livet på Jeløya – her har vi kommet dit at han liksom skal ha litt grøt og denslags. Vi har begynt litt, med smaksprøver her og der, og det hender at jeg i god tro lager en flott porsjon med grøt eller grønnsaksmos. Han spiser seg et par skjeer, men det er nok. Min drøm om at kveldsgrøt skulle gi opphav til time på time med deilig søvn gikk i vasken med restene. Jaja. Det får gå. Fordelen er at nattamming er The Tits, et mer verdifult øyeblikk skal jeg lete lenge etter. Man blir dessuten trøtt av å amme, og det er så herlig å bare døse av og sovne ved siden av LilleErteVenn. Guri, som jeg nyter det. Blir litterannetrangt da, med mann på tvers, leonbergerbostonterrier, baby og meg sjæl, men pytt sann. Det er bare nå jeg har muligheten til dette. Jeg legger sjeldent Ert tilbake i senga si når han har fått mat om natta. Det er så stas. Dessuten tror jeg på nærhet, og kommer gærris til å opprettholde denne samsovinga i mange måneder fremover. (Jeg er en sånn en som bærer også. Og trøster. Og bysser, koser og stopper bilen for å holde hånda littegranne.)

Det er behovet for nattamming fra min side som gjør at jeg ikke er særlig klar for fest og morro for tida. Alkoholinntak er ikke verdt styret med brystspreng og pumping, men jeg skal forsøke å samle opp krefter til å fikse en natt på spa med ektemannen min. Det er sunt for forholdet vårt, og ved å bare dra på bryllupsreise i èn natt gjør vi det nokså enkelt for oss selv med tanke på vårt vakre avkom og hans behov også.

Bare for å nevne det; Resultatet av kombinasjonen behovet-for-mer-mat og vil-ikke-spise-grøt-enda er dritbra puppestell. Har plenty  mat. Flinke kroppen. Yoghurtis som premie. Hurra.

Hvor lenge jeg kommer til å amme veit jeg ikke enda. Det blir litt spennende å se. Jeg tipper sånn rundt året er passende. Er tross alt evolusjonist, og mener at tenner, fordøyelsessystem om evnen til å si «Jeg er sulten»  med ord er en sterk nok indikasjon på at det er på tide med fast føde. Det er hensiktsmessig at avkommet kan overleve uten moren så tidlig som mulig (joa, skjønner at man ikke fullammer i fireårsalderen), og sier som mormor; «Du har amma for lenge når du kan stille spørsmålet «Skarru ha pupp eller bannan?» og forvente et svar.

Bjørn pleier å si at han er invadert av ammeinnlegg. Jeg legger’em fra meg overalt. Er et rotehue. Han har et poeng. Nå legger jeg et fra meg her også.

Bob er forresten helt vill etter gulp. Veit, dritekkelt. Dog, praktisk.

Fred!

Reklame

Postgravid i ammetåka.

Hallo verden! Jøss. Hadde liksom glemt av den. 

Gjett hva? Jeg har en baby! En ekte en, en sånn en som bæsjer og hyler og gulper. Han har øyne, tilogmed. Dødsfin. Jeg har valgt å kalle den Bernhard, men det er omtrent alt jeg skal dele med internett når det gjelder min vesle sønn. Eller.. greit da, jeg slenger med at han er nydelig. Og kanskje et bilde. Kanskje. Jeg liker ikke idèen om å kline bittesmå barn ut i et hvert hjørne av denne sprøe verden, men på en annen side så dør jeg etter å vise ham frem for alt som kan krype og gå av megabittbrukere. Jeg må rydde litt i prinsippene mine, tror jeg. La meg få tenke litt, silvosple.

 

Nå har jeg har tenkt. Jeg bare må vise ham litt frem. Fine ØrniBørni.

 

I alle fall, for å få en baby så må man ha vært preggis. Det har jeg jo vært, og tilogmed blogget litt om. Èn ting er å være grævvis, det artige er at mellom det å være mamma og det å være preggers så ligger den derre fødinga. Det har jeg også testa ut nemlig. Føding. Det er snedige saker. Det er det råeste jeg noen gang har opplevd – jeg hadde en helt formidabel fødsel, og selv om jeg var hellig overbevist om at det ville være det beste å adoptere neste gang, så er jeg klar for et par til, altså. Vi lot nå naturen gå sin gang, uten smertestillende og uten leger, og jeg er råstolt over hva jeg har gjennomført og dessuten har jeg nå opparbeidet meg en real dose respekt for alle mødre i hele verden som har født et barn. Det er ville saker. Jeg elsker å føde. (Minn meg på det neste gang jeg ligger der i badekaret og brøler.) Jeg har lyst til å dele ut fødselshistorien min også, for å tale det naturliges sak og roe ned et par førstegangsfødende der ute, men da har jeg ingenting å prate om neste gang vi møtes. Det er kjipt, så jeg er litt føre var .

Åh, babyen min laga en lyd! (Jada, man blir helt tussete. Jeg veit ikke hvilken dag det er, jeg har stort sett bare mascara på det ene øyet, jeg griner av alt og har puppa mer på utsiden en innsiden av gensern.) Han ligger nemlig oppi vogntoppen (aner ikke hva det heter. Den greia som en baby ligger i som man fester på understellet ikkesant) her på stuebordet og sover. Hakke no egen vugge eller sånn, trenger ikke det. Det er faktisk utrolig lite en baby trenger av utstyr. En baby trenger kos og mat og stell og et bryst å sovne på. Ikke Emmaljungavogner med tre rom og kjøkken, koppholdere og paraply (..selv om jeg ser poenget med en koppholder. Dobbeltmoralen lever hos meg også, altså.), merkeklær (for det første vokser de som satan, for det andre er de verdensmestere i praktisering av kroppsvæsker i fri flyt) og elektriske brystpumper (den er vel strengt talt til mor, men heihei). Jeg leste i VG at førstegangsforeldre ikke sjeldent fyrer av 40.000 – førtitusen – i utstyr og klær til babyen sin. Da jeg leste gjennom lista over hva man trenger (!) slo det meg at den faktisk ikke var så overdreven som jeg hadde forventa. Mange bruker virkelig en sånn sum. «Mitt barn skal ha det beste» kombinert med høy gjennomsnittsalder for førstegangsfødende som igjen ofte gir en bedre økonomi har lagt lista skyhøyt over dill og dall. Jeg har prøvd å regne ut hva vi har brukt på tilsvarende saker, og kom vel frem til omtrent en fem tusen. Vi har kjøpt seng, madrass, dyne og en lekegrind nytt. Og noen klær. Resten har vi fått, arvet eller lånt. Vi er utrolig heldige. Jeg ser den. Vi har to vogner, men jeg veit ikke noe som helst om hvor de scorer på testene til MammaiVinden.no eller om de er bra eller dårlige. Den funker for oss. Jeg har blitt paff av hvor opptatt folk er av barnevogner. Og vugger meg her og der. Og babycaller! Herregud, ikke glem babycallene. Visste du at man får babycaller med kamera som viser temperatur, har pustealarm og i tillegg kjører på med lyd? Jeg hadde blir riv ruskende gal! Totalparanoia. Vi hakke en vanlig babycall engang, fordi vi ikke har behov for den enda. Min tre uker gamle baby er der jeg er, punktum. Noen ganger sover han på verandaen, og da har jeg vinduet åpent. Jeg har dessuten lyst til å være skikkelig hipp og kul med egne meninger og si at jeg syns ikke det er naturlig å bruke babycall uansett – om man trenger det er man for langt unna barnet sitt – men det funker liksom ikke helt sånn heller. Nå Bernhard blir litt eldre og skal sove på sitt eget rom, er det jo kjekt å kunne rusle ned i TVstua med kjæresten og i tillegg ha en viss kontroll på om tredje verdenskrig bryter ut i andreetasjen. Derfor har jeg ikke tenkt til å påstå overnevnte påstand. Ingen ting er naturlig lenger uansett.

Ellers bedriver jeg jo nå baby og unghund. Det er jo..artig. Tidvis veldig fint, men svarte ta den bikkja sånn i ny og ne. Heldigvis har vi tidenes kuleste hund, og detta kommer til å gå fint. I dag har jeg klart å gå til hundeparken med ErtUlf von Åsm og villhunden, og jeg følte meg som en superperson. Årnings maddafakka – her strekker ho mor til vøtt. Jeg prioriterer trivselen til mitt barn og min hund og meg sjæl, og tenker at det er faktisk det som er jobben min nu. Husarbeid og slikt, det kan alltids vente litt til.

Bob vil også gjerne ligge på lammeskinnet i vogna. Og gjør det.

Apropo – vi har jo flytta! Har kjøpt oss hus da vøttø, med fire soverom og hage og garasje og stue på stue på Jeløya i Moss. Fantastisk. Jeg skal jommen huske å ta noen intreriørbilder fra nytt hjem og lage en ny interiørpost. Denne gangen har vel sånn omtrent hundre kvadratmeter til å rote på, og i tillegg er det barseltid! Gled dere. Støvkornene kommer! 

Om jeg skal blogger mere nå, så blir det bare om bleier og ammeteknikk, og jeg ser at det har begrensninger sånn intressemessig. Jeg kunne såklart skrevet dritmye om kroppen min, for det gjør man som regel når man er gravid og i tiden etterpå, men jeg er strålende fornøyd med den så det holder vel med det. Jeg har født et barn, for svingende! Jeg håper kroppen bærer preg av det resten av livet mitt, for det er den største bragden jeg har utført. Jeg har ikke et behov for å komme tilbake dit jeg var, for jeg er så tilfreds med her jeg er. Tiden årnær det som skal årnæs, og godt er det.

Jeg spiser youghurtis hver kveld. Og er du klar over hvor tørst man blir av å amme? Ohlala.

Ellers vil jeg bare si at jeg nå er forlova med verdens beste mann, vi har blitt foreldre, gjeldsslaver og huseiere. Vi har dessuten også kjøpt oss en bil, og vi har satt opp et gjerde. Hund har vi også. Og alt dette i en aldre av toogtjue. Ikke gæærnt! Jeg elsker a4, jeg altså. Det er så sjukt rock’n’roll!