Ja, velkommen hjem sier jeg. De fleste av oss har sett en hel del flotte bilder av vakre hjem. Eller, la meg omformulere, en hel del flotte bilder av vakre møbler i et hus. Min leilighet ser ikke ut som det de gjør i magasinene. Ikke i det hele tatt faktisk, med unntak av et par ganger i året hvor det i alle fall er sånn nogenlunde. Det har slått meg som snedig at folk til stadighet husker på å bli provosert av retusjerte modeller i reklameplakatene, men det er svært få som taler hverdagshjemmets sak. Jeg tar litt ansvar her nå, og gjør nettopp det. Her har dere bilder av en ekte hverdagsleilighet. Slik ser det som regel ut, for uansett om jeg rydder eller ei så ender det jo opp slik. Hygiene syns jeg er greit å ha, men noe kataloghjem det er jeg ikke intressert i. Deilig, er det ikke?
Kjøkkenet vårt. Slik det som regel ser ut. Jeg bruker det jo, såklart er det ting her og der. Legg spesielt merke til den halvdøde planta på kjøleskapet. Og eplet i skjenken. Og Anfield, som dere ser der, er huset til Bob. Når vi ber ham om å "gå til Anfield" så går han dit. Strømpebuksa på kjøkkengulvet tar jeg ansvaret for, men sokken og votten er Bobs verk.
Som dere ser, har jeg hatt viktigere ting å gjøre i dag enn å re opp senga. I steden for å gjøre nettopp dette, laget jeg en omelett til oss til frokost, og serverte kjæresten kaffe på senga. Jeg er fornøyd med den prioriteringa.
Her var det ikke spesielt rotete, syns jeg. Det er jo litt fint. Ting er litt hulter-til-bulter kanskje, men hey - hva er vel ikke det om dagen.
Her sover lilleHund. En velutlekt Donald chillern under krakken der, og hvis du titter nøye så ser du gulerotrestene som ligger strødd omkring. I huset vårt har Bob nemlig lov til å tygge på gulerøtter eller pinner og spre henholdsvis gulerøttstøv og bark overalt. Det får han lov til fordi jeg vet hvordan man støvsuger, og dessuten blir Bob glad og fornøyd.
Prakteksemplar av typisk norsk knaggrekke. Alt er fullt og vårskittent. Dessuten har jeg vært ufrivillig linselus ser jeg nå.
Badet vårt. Det ble vaska i går.
Støvet vårt! Det er koselig. Det soler seg sammen med noen smuler og litt mat.
Dette er meg. Sånn ser jeg ut, helt til vanlig, når jeg tenker at ingen ser meg. Nå er det jo sånn at så mange som vil kan se meg etter denne publiseringen, men da får det heller være. Noen dager er jeg ganske pen, andre dager ganske kul og akkurat i dag er jeg litt sånn hverdagsgrå men glad. Ingen sminke på, praktisk genser og litt sånn.. vanlig hår. Jeg skjemmes ikke. Jeg gjøkke det.
En død plante og en levende. Økologien er i orden.
Hvis du vil ha en artig utfordring, så har jeg en god en her: La være å rydde neste gang dere får besøk. Du blir sikkert stressa og utilpass, men hvorfor i helvete skal det være sånn? Er det egentlig viktig? Hvorfor er vi så opptatt av å gi inntrykk av at vi har rene, ryddige hjem hele tiden? Det er rett og slett hverdagsmote, og vi er moteslaver. Det er som med mat og trening og fin jobb og lang utdannelse – det er en statussak. Jeg skjønner ikke hvorfor vi skal være så opptatt av materiell status, og jeg jobber ganske hardt nå med å finne ut av hvorfor jeg er det selv. Det er innmari vesten, og dette med at hjemmet skal være nydelig og velduftende og hele pakka tror jeg er erkenorsk. Vi er jo hjemme hele tiden. Vi drar på besøk hjem til hverandre. Det er klart vi vil ha det hyggelig. Men det er forskjell på hyggelig og plettfritt. Jeg er opptatt av å ha det rent, men jeg øver meg på å ha det rotetet. Når jeg har det rotete er jeg lykkelig. Når det blir et rent helvete i leiligheten min, da er det på tide med en pille og et par dask i trynet – en liten realitetsorientering om hva det faktisk er som plager meg. Det er sjeldent det handler om fysisk rot, for å si det sånn.
Vi må slutte å gi oss selv verdi etter hvor ryddig vi har det hjemme. Nå blir det veldig selvhjelp her, men jeg syns det er viktig. Jeg mener det når jeg sier det; rot, det ekke så farlig.
Det ekke så farlig 