Litt tørre kakemenn og rutinemas.

Har baka. Kakemenn, peppisær og fløtekarameller. Kakemenna ble åsm, litt tørre nå, peppisæne helt ålreit og fløtekaramellene ble the tits.

Når jeg tenker meg om, så baker man ikke fløtekarameller. Man koker. Eller lager. Eller no. Uansett, her er resultatet:

Hadde ikke bilde av karamellene. Kjører bilde av poteter i steden.

__________

Velvelvel, desember er over oss med reinsdyr og kuldegrader og det er på tide å haste seg rundt om kring og gjøre ditt og datt og være veldig glad i alle sammen. Alle er så himla barmhjertige nå, og det liker jeg godt. Vi liker å tenke at vi er omtenksomme og hjertelige, og om det er en høytid som skal til for å gi oss det vesle sparket i velferdsstumpene våre så er jeg helt pro på området. Vi veier liksom opp for livets egoisme nå i jula, og vi deler naturligvis med de som har mindre enn oss, vi gir hverandre gaver og dessuten har vi jo årets julehit – vi inviterer hjem Reidun Åttiåtte på middag. Jesus og Gud og alle de der, de er ikke så veldig viktige sånn ellers, men vi viker da vitterlig ikke for en god gebursdagsfeiring. De eneste som ødelegger gleden så godt de kan, er vår alles elskede Europark, som benytter seg av enhver høytid, fridag og anledning til å bøtelegge hvemsomhelst hvorsomhelst. Mens de skarve nordmenn tappert gyver løs på den åttende medisterkaka i de tusen hjem, kjører jævlene rundt i sine bittesmå biler og speider etter ofre. Står du feilparkert på julekvelden, utenfor pleiehjemmet til din elskede mor for å vise frem hennes første barnebarn mens hun strever med lårhalsbrudd, aidskreft og terminal neglsopp, så blir du bøtelagt. Sorry Mac. 750 spenn. Har hørt om folk som har fått bøter fordi de fødte, feks. Rakk ikke å legge på parkometeret uttafor da vettu, hodet var på vei ut og greier. Jaja, gratulerer med dattera, det blir 750 spenn, takk. Eller hva med Lene, ei venninne som fikk inkassovarsel fra Europark her forleden, for ubetalt bot. Det artige var det snedige faktum at de ikke hadde mottatt noen bot. FLOTT. Dere gjør verden til et bedre sted Europark – dere og NAV. 

..og jeg hadde faen ikke blitt mye overraska om en annen kollega hadde bøtelagt han her for feilparkering.

__________

Mitt julemotto?

Det handler om hva du skal gi, ikke hva du skal kjøpe. Det er greit å være litt bevisst på forskjellen her, det er bare ord, men betydningen blir så mye varmere.Bytt ut  «hva skal jeg kjøpe til henne», me «hva skal jeg gi henne» og det åpner seg mange fler muligheter. Kreativiteten slipper enklere til på denne måten syns jeg. Man kan gi mye fint man ikke kan kjøpe – for eksempel hjemmelagede julekaker, en strikka sokk ute av proposjoner eller et bilde som ble tatt i sommer. Det er ikke så enkelt å kjøpe noe som viser at man setter pris på en, men å gi noe, det klarer de aller fleste.

__________

Ellers vil jeg gjerne skræble litteranne om rutiner. Jeg er jo medlem av en fabelaktig kaklegruppe på tryneboka, hvis samtlige av medlemmene hadde termin i september 2012. Dette er en skokk med herlige damer hvor samtaletemaene går over en lav sko og mange deler mye om seg selv. Kjernen er en gjeng med svært aktive mødre, deriblandt meg sjæl, og vi sjekker vel gruppa vår sånn omtrent nittenhundrefire ganger i løpet av dagen. Vi følger hverandre, vi sammenligner, vi ber om råd, vi krangler, ler, spiser lønsj og baker. (Denne gruppa har resultert i at jeg har blitt en iPhoner, noe jeg ikke er stolt av, for det er så INNMARI lettvint å «bare sjekke». Sukk.) Og her inne, blant bilder av smilende babyer, her prates det mye om rutiner. Jeg trodde at jeg hadde tenkt en del over dette med rutiner og rammer og hippetiheppa, men jeg har forstått at nei, det har jeg faktisk ikke. Det jeg tenker når jeg bevisst tenker på rutiner er stort sett «jaja, han kommer jo ikke til å holde på sånn her resten av livet», «det går seg til av seg selv etterhvert» og «det ekke så farlig». La oss foreksempel ta for oss leggerutiner. Min tass har funnet ut at han skal sovne for natta sånn rundt midnatt. Hver natt. Vi putter’n i pysjen sånn i nitida, tar stellet og legger’n i senga si. Synger nattasanger, og han synger med. Av full hals. Smokken er morsom å spytte ut. Når vi tror han roer seg ned for å sovne, da bæsjer’n er kjempebæsj og så er det bare å ta’n opp og skifte det som skiftes må. Børni pludrer i vei, skrævler og går i bro, sparker Bob i fjeset og gulper på foreldrene sine. Vi ler av lydene han lager, og han smiler fordi vi ler. Kjærestetid på soffan er det lenge siden vi har hatt, og vet du hva, det er helt greit. Han er tre måneder. Han skal sove når han er trøtt, spise når han er sulten, smile når han er glad og gråte når han trenger noe eller har det vondt. Både min kjære og jeg tar det med knusende ro at dagene er lett uforutsigbare. Vi legger lista lavt, så slipper vi å slite oss ut på å føle frustrasjon over at vi ikke klarer å leve opp til de rammene og forventningene vi setter til oss sjæl. Vi er takknemlige for at han har forstått at man sover om natta (..selv om natta godt kunne starta litt før..), og så er vi fornøyde med det. Jeg ser disse mødrene som sliter med å få barna til å sovne for kvelden – Påsan bruker halvannen til to timer med å sovne om kvelden, sier dem. Jaha, tenker jeg. Og de forteller at de må sitte ved sengekanten som smokkeholdere, de prøver alt de kan for å få den vesle tassen inn i drømmeland på det tidspunktet de mener er passende, mens jeg gjør det helt motsatt. Min tankegang er at dersom babyen min ikke er trøtt, eller tilstrekkelig trøtt til å sovne, så tar vi ham opp av senga og ut av soverommet. Han er ikke ferdig med dagen enda, tenker vi, og så gir vi han litt mere av hva enn det er han trenger. Henge på pappaen eller mammaen sin til han sovner, rape litt mere, leke litt med sjiraffen sin – og så prøver vi igjen. For meg er det viktig at senga ikke blir en plass hvor han må ligge, fordi foreldrene har bestemt at han skal sove. Senga skal ikke være et sted for trass eller motvilje, eller en plass man skal ligge å være urolig eller sutrete. I senga skal man sove, og man skal sovne tilfreds. Det er min sovefilosofi. Den står jeg ved. Så får tidspunktet komme senere. Nå har vi kommet dit at vi ikke legger’n i senga klokka ni om han ikke selv gir uttrykk for at han er trøtt. Vi sørger alikevel for at han får ro, og det er veldig sjeldent jeg ser ØrnØrn overtrøtt, men det der å tviholde på senga fra et gitt klokkeslett, det bedriver vi ikke. Da går heller Bjørn og jeg ned og setter oss foran peisen og prater om dagen vår, eller ser litt på TV eller leser litt, og babyen vår henger på. Han får ikke nødvendigvis stimuli i form av direkte oppmerksomhet,  men man kan se på hele den vesle gutten at han elsker å kjenne nærheten, høre stemmene våre og døse til det kjente og kjære som gir ham trygghet.

Nå fikk jeg litt tårer i øynene. Jeg er så glad i disse gutta mine.

__________

Forøvrig koser jeg meg hjemme i perm. Elsker å være mamma. Har supre dager og fæle dager, rolige dager og raske dager, dager jeg fikser alt selv, og dager jeg sender SOSmeldinger til mammamormor og så kommer hun i superfart og da blir allting litt enklere. Jeg gleder meg til jul i eget hjem med hele familien min, Bernhard vokser som han skal (lange, fine babyen!) og er sterk og aktiv og sunn som en sprett, Bob er like fin og Bjørn er kjernen av ro og kjærlighet i vår vesle familie. Jeg har kjempevondt i skuldrene mine og klarer stadig færre ting, men jeg er glad selvom. Kaffe er dessuten det beste jeg vet.

Nå må jeg nesten bare gå å spise bittelitt nattyoughurtis, for det har jeg så himla lyst på. Og kanskje en tørr kakemann.

Have it, partypeople. God førjulstid!

 

Reklame