Hva er galt med sorteringssamfunnet?

17 Apr

I dagens VG står det en artikkel om at SV og Audun Lysbakken nå sier ja til å tilby alle kvinner i Norge tidlig ultralyd. Jeg anbefaler’ræ å lese igjennom artikkelen før du leser igjennom resten her egentlig, hvis du ikke er oppdatert på denne debatten. Jeg er jo dritpreggis nå, og dermed ser jeg på meg selv som høyaktuelt for å kommentere en slik debatt selv, så det tenker jeg å gjøre. 

«Sier ja til tidlig ultralyd»

Personlig syns jeg dette er fornuftig. Det å få muligheten til å vite at det er liv, til å få se hva det er som vokser der inne og til å kunne få en slik god mulighet til å omstille seg og til å glede seg til mors- og farsrollen syns jeg rett og slett er fabelaktig. Det er de etiske spørsmålene som derimot har blitt viktige i denne debatten, og med god grunn.

Hva skjer om man sitter der som nygravid, i ellevte uke, og får høre at nakkefolden er såpass tykk at man mistenker Downs syndrom? Eller man ser andre betydelige avvik? Da blir man jo nødt til å revurdere litt, tenke seg om å ta en avgjørelse. Og det er denne avgjørelsen som motstanderne ikke syns at er opp til hvert enkelt menneske. De kaller det begynnelsen på sorteringsamfunnet.

Jo mer jeg tenker over det, jo tydeligere blir det for meg at sorteringssamfunnet har eksistert til alle tider. Forskjellen mellom nå og da er at vi nå tror det er vi som sitter med makta. Typisk menneskelig, og overstadig arrogant. Før ordnet naturen opp selv – de barna som ble født med alvorlige feil og sykdommer, de døde som spedbarn. Fra naturens side er det naturlig at de svakeste ikke overlever. Og i dag sitter man her og snakker om hvor unaturlig det er å benytte seg av ultralyd for å finne slike avvik. Jeg får det ikke til å henge på greip! Hvis du ser det fra den synsvinkelen jeg presenterer her, så er muligheten til å avbryte et svangerskap i ellevte uke utelukkende grunnet sykdom o.l. et fantastisk, evolusjonsmessig fremskritt. Kvinnen slipper å bruke tid og krefter på å bære frem et barn som ikke er levedyktig. Det sparer moren, barnet og samfunnet, og kvinnen og mannen kan hoppe til køys langt raskere for å forsøke på nytt. Det er en fordel.

Nå i dag har teknologien gjort det slik at vi har vært nødt til å ta en del andre etiske valg. Her i Norge, og i vesten generelt, er vi livredde for døden. De eldre skal holdes i live til enhver pris, og dødssyke spedbarn blir reddet fra døden, til et liv i medisiner og tilrettelegging. Her til lands blir vi født inn i retten til liv. Og aldri har jeg sett noen tvilholde sterkere på noen rett enn akkurat denne. Ingen tør å la et annet menneske dø. Det ville føles galt, og andre vil reagere med sjokk. Om du føder et barn som aldri vil utvikle seg noe særlig, som mangler det meste både psykisk og fysisk, og som må inn og ut av sykehus jevnlig for å holde smerter og livet nogenlunde i sjakk, så er det alikevel uhørt å la barnet dø. Hvor er det naturlige i dette? Fordi vi har kunnskap og mulighet, så skal vi, må vi, bør vi. Vi kan ikke godta den naturlige veien å gå, fordi den er for hard. Vi mennesker er ikke naturlige lenger, så ikke kom her å rop så høyt om hvor unaturlig det er å velge bort et sykt barn, ufødt eller levende. Det er like unaturlig, eller naturlig, som å holde det i live, selv om det aldri kan leve. 

Når det gjelder Downs syndrom, så er dette er nokså mild lidelse som de fleste kan leve greit med. De kan bo i egnede hjem, kommunisere på et ok plan og oppleve glede og smerte. De har et annet syn på livet, og vi har en del å lære fra dem. Alikevel syns jeg at det skal være helt legitimt å velge å ikke bære frem et slikt barn på grunnlag av en risikovurdering i ellevte, tolvte uke. Det er faktisk en feil, et avvik, og de grunnleggende menneskelige instiktene føler en viss avsky for slikt, fordi det ikke er en optimal måte å reprodusere seg på, eller en god person å reprodusere seg med. Det handler ikke om å ha dårlig moral eller lunken etisk forståelse, det er bare stålnatur som spiller inn. Det er de samme instiktene som gjør at vi tar avstand og ofte reagerer med redsel eller avsky når vi ser et menneske som tydelig har en skrue løs, eller noen som har et gapende kjøttsår i fjeset. Det er det faktiske menneskelige som sitter så hardt i oss at vi ikke kan gjøre annet enn å i beste fall skjule reaksjonen vår, selv om vi vet at mennesket bak kan være et bra menneske. For vi har lært at vi ikke skal dømme, men sannheten er at det er nettopp vår evne til å dømme andre som holder oss i live, og som har holdt oss i livet i tusenvis av år. Det er der fortsatt, og det ergrer meg så at det har blitt skammelig å følge det.

På et annet sted i artikkelen sier Lysbakken at de er opptatt av at det ikke sendes et signal om at barn med funksjonshemming ikke bør bæres frem. Det er politisk korrekt, fryktelig etisk og innmari søtt. Men målene vi jobber mot, alle sammen, er få føde friske, sunne jente- og guttebarn, som kan vokse opp, betale sin skatt, få sunne fine barn og føre slekt og tradisjon videre. Jeg tenker for meg selv at utsagnet til Lysbakken er helt tomt. Hele verden, all natur, alle helsebøker, alle leger, alle kvinner, alle menn – alle sammen sender ut signaler om at det vi helst ikke vil ha barn med funksjonshemminger. Det er naturen. De svake dør. Det er dyrisk, og det er så lenge siden vi mennesker nektet for at vi er dyr. Naturen er noe vi bruker, og vi tror vi er naturlige når vi drikker økologisk te.

Jeg tenker definivt for mye. Misforstå meg ikke, jeg ønsker ikke å bo i en hule, se mine svake barn dø og spise urter mens jeg danser regndans. Jeg vil ha neglelakk og internett, og se på Game of Thrones og gå på ultralyd. Jeg setter det litt på spissen her, men jeg står for alt jeg har skrevet. Vi må ha litt mer natur om vi skal argumentere for hva som er naturlig, og så må vi ha litt mer aksept og litt mindre frykt om vi skal sidestille alle mulighetene våre. At det bare ble født 21 barn med Downs syndrom i Danmark er fabelaktig eller skremmende – alt ettersom hvilke synspunkter man har. Andre mennesker kaller meg kynisk, og jeg kaller meg et menneske med et evolusjonsmessig blikk på livet. Det byr til tider på problemer, men en god diskusjon kan man alltid lære av. Og å lære seg noe nytt, det er nyttig. (Krangling derimot – enda morsommere, men totalt unyttig.)

Så rusler jeg rundt og diskuterer viktige ting med andre mennesker, og etterhvert blir det blir snakk om å velge bort barn basert på kjønn og øyenfarge. Da må jeg rope litt høyt, for det syns jeg overhodet ikke noe om. Der går grensa for meg. Jeg er for tildig ultralyd før abortgrensa setter inn når det gjelder alvorlige avvik, sykdommer og andre elementer som kan spille inn på livskvaliteten både til barnet, familien og apparatet rundt, men ikke til fjåserier. Om du ikke kan være fornøyd med et blåøyd barn, så bør du ikke ha barn. Da er ikke verdiene dine der de burde være. Vi skal ikke kaste bort gode liv. De er så dyrebare.

I morgen har jeg for øvrig ultralydundersøkelse på sykehuset. Jeg er nå halvveis i mitt svangerskap, og jeg vet ingen ting om mitt ufødte barns helse, fordi jeg ikke har valgt å ta en privat tidlig UL. Om jeg i morgen finner ut at det er noe alvorlig galt – ikke dødelig, bare alvorlig – så har jeg ingen andre valg enn å bære frem mitt barn og å forberede meg. Og om de finner en feil som er dødelig, så kan det hende jeg har gått halvveis i dette svangerskapet for å måtte avbryte det nå. Det er en risiko alle kvinner tar hver eneste gang der går svanger, og det er naturlig. Skremmende, overveldende og stort, men naturlig. Man har ingen garanti. Noen kan kanskje i fremtiden få vite det litt før på statens regning, og kanskje må de ta sitt livs vanskeligeste avgjørelse. Det blir ikke enkelt. Det er en utrolig kompleks sak, med mange sider og mye følelser. Men i vår teknologiske og individuelle verden syns jeg at man skal ha valget i sin egen hånd. For uansett hva vi gjør, uansett hva vi velger, så er det ingen tekonologi som kan gi oss fullstendig sikkerhet. Det eneste som er hundre prosent sikkert i dette livet er at vi skal dø. Det er det eneste vi egentlig vet. Og godt er det. Vi hører til naturen alikevel.

3 kommentarar to “Hva er galt med sorteringssamfunnet?”

  1. Marianne Eidem januar 4, 2013 kl. 1:11 pm #

    Hei! Jeg heter Marianne Eidem og er masterstudent i folkehelsevitenskap på Universitetet på Ås. Jeg skriver masteroppgaven min om tidlig ultralyd, og er interessert i å inkludere ditt blogginnlegg i min analyse. Jeg hadde satt pris på om du kunne sende meg en mail på marianne_eidem@hotmail.com, slik at jeg kan sende deg mer informasjon. Din kontaktinformasjon vil behandles konfidensielt av meg, jeg vil ikke gi navnet og e-post-adressen din videre til andre.

    • RenateKaridotter januar 8, 2013 kl. 3:30 pm #

      Spennende! Jeg har sendt deg en mail.

  2. Camilla februar 3, 2013 kl. 10:28 am #

    Amen!! 🙂

Kommenter innlegget